Hvorfor ble det slik?

I mai 1964 ble det holdt en internasjonal kongress for arkitekter og tekniske fagfolk i Venezia.

Andre verdenskrig hadde smadret Europas byer og tettsteder, og mange land strevde med gjenoppbygging.

Men hvordan skulle man gjøre det?

Skulle man rive alt det gamle som var ødelagt, eller restaurere det som var skadet tilbake til sin opprinnelse?

Og hvordan skulle man videreutvikle de gamle byggene som tross alt sto igjen?

Kongressdeltagerne ble enige om noen føringer for hvordan den gamle og den nye tid skulle møtes.

De oppkalte avtalen etter byen de befant seg i – Venezia-charteret.

I charterets artikkel 9 står det blant annet at alle nye tilbygg på gamle bygninger skal skille seg fra det opprinnelige bygget.

Fagfolkene ønsket at publikum umiddelbart skulle forstå hva som har blitt skapt i etterkant.

Noe annet ville være uærlig.

La oss ta en titt på noen ærlige utbygginger bygget etter Venezia-charterets regler.

Noen eksempler

Håkonshallen i Bergen fikk store skader under andre verdenskrig. Et nytt inngangsparti måtte bygges der det gamle hadde stått.

Den reparerte Håkonshallen sto ferdig i 1971 med et moderne inngangsparti som skiller seg vesentlig fra resten av bygget.

Ingen vil noensinne være i tvil om at dette trappehuset er bygget i vår tid.

Slik sett oppfyller Håkonshallen Venezia-charteret til fulle.

Vestlandshotellene

På Vestlandet har gamle ærverdige trehoteller slåss i årevis for å få lov til å slippe moderne tilbygg. Hotell Union Øye i Norangsdalen på Sunnmøre holdt ut lengst. I 12 år slåss eierne for å få lov til å bygge ut i harmoni med resten av hotellet.

Til slutt vant de. I 2022 sto den nye fløyen klar til å ta imot gjester.

Hotell Fleischer på Voss var ikke like standhaftige. I 2008 brant kjøkkenet, og noe måtte gjøres. Hotellet ville bygge i original stil, men Fylkeskonservatoren krevde at den nye delen skulle være «tilpasning ved kontrast».

Sivilarkitekt Anne Carlsen i Forum arkitekter hadde hovedansvar for prosjektet på Voss.

Til Bergens Tidende uttalte hun følgende:

– I utgangspunktet ønsket hotelleieren en kopi av det gamle, men både Fylkeskonservatoren og vi arkitekter mener det bør være et tydelig skille mellom det nye og det gamle.

Hvorfor det?

– Venezia-charteret er ikke noe dårlig dokument, sier Riksantikvar Hanna Geiran, men det et produkt av 1960-tallet og tidsånden som rådet da.

For å vise dette på en tydelig måte henter Geiran frem et fotografi.

Bildet viser et demonstrasjonstog i Bergen på 1950-tallet der kravet var at den gamle bryggen måtte rives en gang for alle. Bergenserne ville ha høyblokker og betong langs bryggekanten, ikke de stusslige trehusene fra hansatiden.

På 1960-tallet føltes fortiden utdatert og forbi. Fremtiden lovet praktiske boliger til befolkningen, digre motorveier tvers gjennom bysentra og at alle nye bygninger skulle være moderne og strømlinjeformet.

Tidens melodi var «form følger funksjon» fremfor unødig pynt og ornamentikk.

I dette fremtidsoptimistiske klimaet la man internasjonale føringer for behandlingen av gammel arkitektur. Tilbygg skulle være av vår tid, uansett om bygninger og omgivelser rundt var av gammel opprinnelse.

Trenden var internasjonal.

Det militærhistoriske museet i Dresden fikk nytt et nytt tilbygg ...

... som antagelig inspirerte arkitektene bak Royal Ontario Museum i Canada også.

Og ordet som favner dette er kontrast.

Hva står det egentlig i chartret?

– Det med kontraster i Venezia-charteret er litt ullent, sier Samuel Feragen.

Han er arkitekt og universitetslektor i faggruppen Bygningsvern og transformasjon ved Institutt for arkitektur og teknologi ved NTNU.

For å gjøre debatten vanskelig, finnes det nemlig to offisielle versjoner av Venezia-charteret, den franske og den engelske, og de er ikke like, forteller Feragen.

I den franske avtalen står ikke ordet «kontrast» i artikkel 9.

Det gjør det derimot i den engelske. Der står det at nybygget må være ... «distinct from the architectural composition».

Den franske versjonen av charteret er romsligere. Der står det bare at nytt byggeri må bære preg av vår tid.

– Bakgrunnen for dette punktet i Venezia-charteret er ærlighet overfor publikum, sier Feragen. Folk skal ikke lures til å tro at noe er gammelt.

– Så Nidarosdomen er et uærlig bygg, da?

Jeg spør om dette fordi store deler av vår nasjonalskatt i Trondheim ikke er fra middelalderen, slik det ser ut som, men ble bygget mellom 1869 og 1983 da den siste statuen i vestfronten kom på plass.

Det føles litt rart å skulle kalle den flotte katedralen for et uærlig eller umoralsk bygg, men Feragen bekrefter at den neppe ville blitt restaurert slik den fremstår nå, hvis Venezia-charteret hadde eksistert på den tid.

Samtidig holder Feragen fast ved at en overnasjonal avtale om kulturminner og arkitektur har vært, og er, viktig. Det er mange tekniske paragrafer i Venezia-charteret som alle kan være enig om. Dessuten trenger verdens kulturminner internasjonal beskyttelse, og charteret fungerer bra som retningsgiver.

– Det er derimot opp til hvert land å tolke hva som står i teksten, sier Feragen.

– Så det finnes slingringsmonn i charteret?

– Ja, så klart. Det er bevisst lagt inn rom for tolkning. Hver nasjon må behandle teksten på sin måte.

– Har vi praktisert en streng tolkning her til lands?

– Jeg tror det er riktig å si at vi ikke har åpnet for å diskutere spillerommet som allerede finnes i teksten, sier Samuel Feragen.

Er vi i endring?

Venezia-charteret har preget verden de siste 60 årene. Selv om charteret omhandler nytt byggeri i kulturhistoriske omgivelser, har det også blitt brukt som forsvar for at alt som bygges nytt, skal se moderne ut.

I 2015 oppsto en diskusjon ved nettopp artikkel 9 i Venezia-charteret. Bakgrunnen var gjenoppbyggingen av Timbuktu i Mali. Opprørere hadde knust de gamle mausoleene i den legendariske ørkenbyen i 2012. Kunne man bygge opp mausoleene på nytt slik de så ut før ødeleggelsen? Ville de fremdeles få være på verdensarvlisten da?

Svaret fra Unesco, organet i FN som styrer med kulturminner, var ja. Mali fikk godkjennelse til å bygge opp nye kopier av sine gamle monumenter.

Andre «nye gamle bygg» internasjonalt har også fått aksept som verdensarv av Unesco, på tross av at de er bygget mye senere enn de utgir seg for.

Tilbake hos Riksantikvar Hanna Geiran viser hun meg et eksempel på noe hun mener er et vellykket, nybygget inngangsparti – den universelle inngangen på Akershus festning.

– Det er jo ingen som betviler at dette er laget i vår tid, men samtidig føyer det seg inn i helheten uten å skråle, sier Riksantikvaren.

Når jeg spør om hva hun tenker om Venezia-charterets betydning nå, svarer hun at vi ser en tydelig dreining i tolkningen av teksten.

– Ingen kulturminner er like, og vi må vurdere hva som er riktig i hvert tilfelle. Eldre kulturmiljøer er mye viktigere enn at arkitekter og andre skal realisere det som til enhver tid er «vår tid» i de historiske bygningsmiljøene, sier hun.

Hun får støtte av egne ansatte.

Leidulf Mydland, som har ansvaret for arealplanlegging og miljø hos Riksantikvaren, uttalte dette på en konferanse i 2023:

– Kontraster var historiefortellende, ærlige og i tråd med Venezia-charteret. Jeg vil ikke si vi angrer på det, men det har gått 60 år nå. Charteret begynner å nærme seg pensjonsalder.

For det kan synes som om pendelen svinger bort fra den strenge funksjonalismen nå.

– Arkitekturopprøret har medvirket til dette, sier Samuel Feragen ved NTNU.

Nå møter han nye arkitektstudenter som ønsker å tegne vakre fasader med klassisk komposisjon.

Dette var utenkelig for bare få år siden.

Likte du denne saken vil du kanskje like disse også.