Hvordan Trump vant arbeiderklassen og landsbygda fra demokratene

Donald Trump var den første på så høyt nivå i politikken som blåste til full strid mot globaliseringen, skriver Ulf Andenæs. Bildet er fra Mills River i North Carolina i 2020. Foto: Evan Vucci, AP/NTB

Min onkel Sigurd stemte på demokratene livet ut. Det tynnes ut blant hans likesinnede.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Da jeg jobbet i USA som journalist i Bill Clintons tid som president, var det demokratiske partiet annerledes enn i dag. Det var også republikanerne.

Demokratene fremmet arbeidernes interesser og var samtidig for det meste nokså konservative i verdispørsmål. De hadde med seg store grupper av dem med forfedre fra sør og øst i Europa, fra Irland og fra Latin-Amerika, tradisjonelle katolikker svært mange av dem, i tillegg til de svarte.

Om Bill Clinton ikke alltid var så mønstergyldig i sitt privatliv, var hans politikk preget av en forsonlig verdikonservativ sentrumskurs.

Han skulle vært politisk død

Alle i vår del av verden har spurt seg hvordan det var mulig for demokratene å tape for en mann som hadde satt seg selv i det totale vanry ved sin adferd da han tapte valget for fire år siden. Og som senere er blitt domfelt i den ene saken etter den andre, med skandaler i rask rekkefølge. Etter normale målestokker skulle han vært politisk død.

Det demokratiske partiet slik det er i dag, blir angrepet for å ha blitt for sterkt påvirket av fiffen på østkysten og vestkysten, og av livsstilsradikalere som er opptatt av såkalt identitetspolitikk der temaet er kjønn og rase. Samtidig bryr de seg ikke lenger så mye om arbeiderklassens kår, hevder kritikerne.

Jeg var vitne til hvordan den politiske ringreven Bill Clinton passet omhyggelig på unngå et slikt stempel, noe kona Hillary ikke var like flink til.

Den radikale demokratiske senatoren Bernie Sanders rykket ut dagen etter valget og sa: «Det burde ikke overraske demokratene at arbeiderklassen har forlatt dem, etter at de har forlatt arbeiderklassen.»

Ved de siste valgene har demokratene mistet arbeiderne, landsbygda og Småby-Amerika. De sitter tilbake med storbyområdene.

Rundt to tredjedeler av den hvite arbeiderklassen og to tredjedeler av folk på landsbygda stemte på Trump og republikanerne ved presidentvalgene i 2016 og 2020. En minst like høy andel vil vise seg denne gangen når velgernes adferd er blitt gransket og saumfart.

Første gang jeg var på jobb i USA, var tilbake i 1975, i de tider da president Gerald Ford og Henry Kissinger ledet nasjonen, og visepresidenten var Nelson Rockefeller, USAs svar på en meget lyseblå Høyre-mann.

I hestehandlenes tid

Den gang kunne republikanerne nettopp ligne på norske Høyre-folk, mens demokratene utgjorde en hel regnbue av så ulike og innbyrdes motstridende grupper at det var vanskelig å forstå hvorledes de kunne henge sammen som ett parti.

Fortsatt så vi den gang i tallrikt omfang de reaksjonære, rasistiske sørstatsdemokratene, som hadde drevet sørstatene som rasistiske ettpartistater i 100 år etter borgerkrigen.

I samme parti var fagforeningene og arbeiderbevegelsen, og dertil alle etterkommerne av innvandrerfolkene jeg nevnte, som ikke var protestantiske angelsaksere og nordeuropeere av herkomst, i tillegg til jødene og andre minoriteter. På toppen av dette var de radikale intellektuelle også demokrater. Med andre ord, ufattelig som det kan lyde i dag: En partikoalisjon som spente fra Ku Klux Klan-sympatisører i Mississippi og Alabama til professorer ved Harvard og Yale. De sognet alle til demokratene den gang!

Under slike forhold, med politiske partier som usammenhengende lappetepper, ble beslutningene i Kongressen sjelden tatt på grunnlag av ideologi, men desto oftere gjennom kjøpslåing og hestehandler.

Sørstatene skiftet side

Samtidig skal det sies: I det USA jeg møtte på 1970-tallet, hadde dette nedarvede mønsteret begynt å rakne. Det var fordi de republikanske presidentkandidatene Barry Goldwater og Richard Nixon i årene før hadde begynt å rokke ved sørstatsdemokratenes tilhørighet ved å gi dem noen lokkemidler: Goldwater ved å stemme mot borgerrettslovene, med den begrunnelse at den enkelte delstat burde få bestemme selv. Nixon ved innrømmelser av beslektet innhold, i hva som ble kalt «Nixons sørstatsstrategi».

Litt etter litt skiftet sørstatsdemokratene parti, trinn for trinn, senator for senator, guvernør for guvernør, delstat for delstat.

Etter hvert var overgangen i boks: Sørstatsdemokratene var blitt konservative republikanere. Spillet var snudd trill rundt. Til gjengjeld hadde de svarte gått motsatt vei og blitt trofaste tilhengere av det demokratiske parti, det som 100 år før hadde vært partiet for slavedriverne.

En vulkan av en historie

Jeg blir ofte påminnet av det som skjer, om hva en fordums kollega, Christina Pletten, skrev i Aftenposten: «USA er et samfunn som hviler ukomfortabelt på en aktiv vulkan av en historie.»

Det er svært treffende uttrykt.

Da jeg kom tilbake til USA under Bill Clinton på 1990-tallet, var skiftet i de 13 sørstatene langt på vei fullført, men ikke helt.

Clinton, som selv kom fra sørstaten Arkansas, greide fortsatt å bli valgt til president som demokrat med hjelp av en håndfull stater i sør. I det stykket var han den hittil siste av sitt slag.

De uforsonlige

Hva jeg særlig merket meg på denne tiden, da jeg hadde et gjensyn med USA etter 20 års fravær, var forvandlingen av det republikanske partiet.

Hva som nå rådde grunnen blant dem, var en beinhard kompromissløs linje, ledet i Kongressen den gang av Newt Gingrich, en sørstatspolitiker med tunnelsyn, med liten sans for den gylne middelvei og med en aggressiv utskjelling av politiske motstandere som sin spesialitet. Det var i denne fasen republikanerne gjorde politikken til et uhørt sirkus, da de stilte Clinton for riksrett med grunnlag i hans altfor tette nærhet til Monica Lewinsky. Det var første gang i verdenshistorien at et statsoverhode ble forsøkt avsatt på grunn av at han hadde rotet med en dame.

Jeg fikk erfare de samme harde motsetningene i min egen familie i Sør-Dakota etter at jeg hadde flyttet tilbake til USA. Til slutt var det kommet så langt at kvinnene i familien la ned forbud mot politiske diskusjoner under sammenkomster i den nære krets, fordi det ble for opprivende.

Skillelinjene som var blitt så mye skarpere og synligere på den tiden, hadde en god del å gjøre med at sørstatene hadde skiftet side, slik jeg oppfattet det: De to partiene som tidligere hadde hatt så uensartede og sprikende profiler, de levde nå i hver sin boble på full kollisjonskurs mot hverandre. Et stadig sterkere høyreorientert republikansk parti, som nå omfattet Sørstatshøyre, der de liberale republikanerne, som Nelson Rockefeller, etter hvert ble skjøvet ut eller sa takk for seg. Og mot dem et demokratisk parti som gradvis var blitt mer venstreliberalt enn det hadde vært før, der var det mange blant de mer verdikonservative som sa takk for seg.

Da Trump veltet spillet

Og etter dette har Trump kommet inn og snudd opp ned på partimønsteret nok en gang. Han var den første på så høyt nivå i politikken som blåste til full strid mot globaliseringen.

Trump var den som ville gripe inn mot at internasjonal frihandel tok jobbene fra USAs egen arbeiderklasse og flyttet dem over til Mexico og Kina.

Trump var den som sa han ville gå til håndfaste mottiltak mot dette på et tidspunkt da de ledende kretser i både det demokratiske og det republikanske parti hadde sett på globaliseringen som en rasjonell og ønsket utvikling.

Ifølge det allment vedtatte synet ville dette skape internasjonal arbeidsdeling og billigere varer for de fleste. Trump, derimot, utbasunerte at han ville gjenreise en amerikansk industri med amerikanske arbeidere og amerikanske produkter.

Rå kraftsalver mot innvandring og utskjelling av alle former for politisk korrekthet inngikk som en selvfølge.

Så kunne jeg og andre observere hvordan denne ubehøvlede, flåkjeftede millionæren vant brede lag av tilhengere blant folk som ikke var særlig høyt på strå i samfunnet

Hillbillyene og verdens rikeste mann i samme parti

Ikke rart at den gamle eliten i det republikanske partiet fikk bakoversveis. De hadde jo alle sammen vært overbeviste tilhengere av frihandel. Nå ble de revet til side i en velgerstrøm av småkårsfolk og hillbillyer. De sistnevnte er beskrevet av den tidligere hillbillyen James David Vance, påtroppende visepresident, i hans bok som er blitt en internasjonal bestselger. Nå har disse havnet i samme parti som verdens rikeste mann, fagforeningsknuseren Elon Musk.

Alliansen mellom Trump og Musk er en allianse mellom to så gigantiske egoer at jeg gjetter på at den står i fare for å sprekke i det lange løp.

Utallige kommentarer har pekt på at president Joe Biden trakk seg for sent fra sitt forsøk på gjenvalg, slik at det demokratiske partiet ikke fikk gjennomgått den vanlige prosessen med primærvalg for å plukke ut den mest slagkraftige kandidaten.

Visepresident Kamala Harris ble en nødløsning fordi tiden var knapp og hun allerede sto på plakaten til Biden.

Dermed ble hennes politikk oppfattet av velgerne som «mer av det samme». Når hun fikk spørsmål om konkrete saker, endte hun med å svare vagt og svevende på det meste hun ble spurt om, bortsett fra abort.

De som falt av lasset

I tillegg har det trolig spilt en rolle for de demokratiske velgerne med herkomst fra Sør-Europa, Irland og Latin-Amerika, så mange av dem med katolske og tradisjonelle livsverdier i behold, at ikke alle blant dem greide å være med på de nye kulturliberale og kulturradikale kampsakene. Også blant de svarte var det noen av demokratenes velgere som falt av lasset.

For det begrensede antall her hjemme som hilser fire nye år med Trump velkommen, vil jeg minne om en episode fra vårt nordiske nabolag: hvordan Trump opptrådte da han som president skulle på statsbesøk til Danmark. Rett før besøket skulle starte, foreslo Trump, i fullt alvor, at Danmark skulle selge Grønland til USA. Da Danmarks statsminister avviste dette som absurd, ble han så sint at han avlyste hele statsbesøket, på korteste varsel, det som hadde vært planlagt i ytterste detalj av en hærskare embetsmenn og av dronning Margrethes hoff gjennom lang tid.

Ingen annen statsleder oppfører seg slik.

En forsvarsallianse som et kundeforhold

Med andre ord: Et nytt løp for Trump i Det hvite hus vil stå for det ustabile og det uforutsigelige. Trump har vist at han ser på en forsvarsallianse i likhet med Nato som et kundeforhold, der man skal få militær unnsetning i forhold til i hvilken grad man har betalt for seg.

Det ser ut til at det betyr mindre for ham at det til alle tider har vært i en stormakts egeninteresse å ha andre nasjoner som allierte, med deres territorier og farvann.

Valgkartet viser tydelig hvordan demokratene har tapt på landsbygda og i «small town America». Blå og rød farge viser henholdsvis demokratisk og republikansk flertall.

Foto: Aftenposten

Unntaket er de mest liberale statene i New England-regionen i nordøst: Massachusetts, Vermont, Connecticut og Rhode Island – dette er i hovedsak de siste statene der vi kan se at demokratene fortsatt holder deler av landsbygda.

I resten av USA ligger de fortsatt blåfargede demokratiske områdene omkring større byer, universitetsbyer samt indianerreservater store nok til å synes på kartet, et par latino-dominerte distrikter i nærheten av grensen mot Mexico og noen distrikter i sørstatene der de svarte er særskilt tallrike.

Standhaftige onkel Sigurd

Demokratenes tap av landsbygda – i likhet med tapet av arbeiderklassen – er en ny utvikling som har kommet i de senere årene.

Tidligere lå de to partiene nokså jevnt i svært mange av landdistriktene. Min onkel Sigurd, min fars yngre bror, var farmer i Sør-Dakota og holdt standhaftig fast ved demokratene livet ut, med Franklin Roosevelt og New Deal som sine store forbilder. Det tynnes ut blant hans likesinnede.

En kuriositet: Et av distriktene i Sør-Dakota bærer navnet Haakon County, oppkalt av norske utvandrere etter kong Haakon 7, ingen ringere! Der fikk Trump nå 89 prosent av stemmene.

Dette er en region av USA som for ikke lenge siden var representert i politikken av vidgjetne norskættede demokrater, som Walter Mondale, Martin Olav Sabo (opprinnelig Sæbø), Roger Moe og mange andre. I dag er den mest kjente norskættede politikeren i Midtvesten John Thune fra Sør-Dakota, en av de mest prominente republikanerne i Senatet, med forfedre fra Sunnfjord. Han er i personlig møte en omgjengelig kar med et balansert syn på Trump.

I Washington D.C. fikk Kamala Harris 90 prosent av stemmene – en tilbakegang fra 93 prosent for Hillary Clinton i 2016. Med andre ord: Det er ikke en spesielt vennligsinnet hovedstad for den nyvalgte presidenten å flytte inn i ved sin gjenkomst. Den oppveier norskamerikanerne i Haakon County!

Teksten ble først publisert på Ulf Andenæs’ Facebook-side.