Hvordan skal vi nå komme oss videre? Energipolitikk etterlyses…

Det blåser mye og vannkraften kan balansere vindkraften; – bruk vann fra magasinene når det er vindstille, og spar når det blåser. I tillegg er landet tynt befolket.

Likevel er motstanden i europatoppen. Hvordan kom vi hit? En famlende vindkraftpolitikk er nok mye av forklaringen.

I Norge startet epoken for vindkraft, i noe skala, rundt år 2000. Da hevdet Stoltenberg i sin nyttårstale at tiden for stor vannkraft var over, og det ble vedtatt et mål om 3 TWh vind innen 2010. Hvor det burde bygges vindkraft, derimot, mente politikerne ingen ting om. Det ble heller ikke stilt krav om offentlig eierskap, som for vannkraften. Hvordan kommuner og grunneiere skulle godtgjøres, var også upløyd mark. Alt ble overlatt til «markedet».

De politiske signalene førte raskt til at det kom forslag om store vindkraftanlegg langs hele kysten. Initiativtagerne var vanlige energiverk og grundere, noen med utenlandsk kapital i ryggen. Fred. Olsen og Shell var også med. Det samme var de statlige selskapene Equinor, Statkraft og Statskog. Til og med på Kirkens eiendommer ble det vurdert vindkraft. Grunneiere og kommuner ble nedrent. Noen lovet gull og grønne skoger, andre var mer nøkterne.

Kompetansen i bransjen var stort sett lav. Blant politikere nesten fraværende. Konsulentene kunne også lite om vindkraft. Det florerte derfor med urealistiske prosjekter. De truet viktige naturverdier, lå for nær folk, kunne forstyrre radar- og tv-signaler og lå for langt fra kraftlinjer som kunne ta imot kraften. I 2010 ble det jobbet med planer for over hundre store vindkraftanlegg. Selv om mange var urealistiske, gav dette likevel inntrykk av at Norge kom til å drukne i vindkraft. Lokalmiljøene begynte å reagere og motstanden grodde fram. Logisk nok.

Søknadskøen hos Norges vassdrags- og energidirektorat ble etter hvert helt uhåndterlig. I tillegg virket det som Energidepartementet trenerte klagebehandlingen. Noen prosjekter tok det ti år å få avklart. Dette har opplagt skapt motstand; – usikkerhet er i seg selv negativt.

I 2010 var det realisert under halvparten av målet på 3 TWh. Senere økte tempoet noe, og mest aktivitet var det i perioden 2019 til 2021. Da hadde mange av de første utbyggerne gitt opp, og over halvparten ble finansiert med utenlandsk kapital. Etter 2021 er det bygd lite vindkraft i Norge. I 2024 ble det produsert 14,5 TWh fra vindkraft, omtrent 10 prosent av den norske kraftproduksjon.

Solbergregjeringen forsøkte seg i 2019 med en plan for vindkraft. Den fokuserte på hvor det ikke burde bygges, og viste at 95 prosent av Norge ikke egnet seg. Men motstanderne leste planen motsatt, at 5 prosent skulle dekkes med vindmøller; – motstanden økte ytterligere og regjeringen trakk utkastet. De feiget ut. Nye prosjekter møter nå nærmest militant motstand. Det ene prosjektet etter det andre blir nå stoppet av lokalpolitikerne før konsekvensene i det hele tatt er utredet.

Hvordan har våre naboland løst floken; – å bygge vindkraft, men uten å skape uhåndterlige konflikter?

I Danmark ble det først bygd små anlegg. Vindkraft var en tilleggsnæring for bøndene, noe ala småkraften i Norge. De la også til rette for ny teknologi. Danske produsenter av vindmøller var lenge blant verdens største. Når det ble aktuelt med større anlegg, ble utbyggerne pålagt å tilby eierandeler lokalt. Lille Danmark har i dag en vindkraftproduksjon på rundt 20 TWh, 50 prosent mer enn Norge. Noe til havs, men mest på land. Likevel er det mindre motstand. Mange dansker er tvert imot stolte av vindkraften sin.

I Sverige pekte myndighetene tidlig ut områder av «riksinteresse» for vindkraft. De ble skjermet for annen aktivitet, inntil det var avklart om det kunne bygges vindkraft. I tillegg deltok lokalmiljøene i prosessene for å legge til rette for de nasjonale målene. Tvistesaker ble overlatt til domstolene, ikke nølende politikere. Motstanden mot vindkraft er også her mindre enn i Norge, og de har i dag en vindkraftproduksjon på over 40 TWh, nesten tre ganger så mye som oss.

Konflikter kan ikke unngås, uansett teknologi. Utfordringen er å sikre mer kraft på en måte som gir færrest negative konsekvenser og som majoriteten støtter. Det er dette som kalles «politikk». Om det hadde blitt mer vindkraft i Norge med aktiv politisk styring er umulig å si, men konfliktnivået hadde høyst sannsynlig vært lavere, og sakligheten i debatten høyere.

Hvordan skal vi nå komme oss videre? Energislukende datasentre ønskes velkomne i kommunene, mens ingen tør å beslutte hvordan vi kan dekke kraftbehovet. Vindkraft på land er blitt for konfliktfylt. Atomkraft er urealistisk på kort sikt, det er dyrt, og avfallsproblemet er ikke løst. Vindkraft til havs er kjempedyrt. Vi kan bygge litt mer vannkraft, men det er langt fra nok. Kutte kablene til utlandet? Da må vi bygge ut enda mer kraft, for å ha nok i tørre år. Det vil også stille Norge i et svært dårlig lys.

Energipolitikk etterlyses…