Hvordan skal jeg overleve de tre neste timene uten et nervøst sammenbrudd?

​DEBATT: ​La meg være brutalt ærlig. Jeg er lærer i barneskolen, og jeg er lei.

Gi barna grenser, reduser skjermtiden, er bønnen fra denne utslitte læreren i barneskolen. Foto: Shutterstock

Ikke lei av ungene – men lei av illusjonen vi prøver å opprettholde. Vi er ikke lenger en kunnskapsinstitusjon. Vi er blitt en forlenget, høytids betalt barnevaktordning for en generasjon som knapt kan sitte stille og lytte til en hel setning.

​Hjernen er en brikke, ikke en svamp ​Hovedproblemet? Skjermene. Hjemme. Jeg er ikke moralens vokter, men jeg ser effekten hver eneste dag. Det er umulig å konkurrere med TikToks konstante dopaminrush.

Når barna kommer i klasserommet, er hjernen deres stilt inn på 10-sekunders-klipp og øyeblikkelig tilfredsstillelse. ​ «Hva var beskjeden, igjen?» Spørsmålet jeg hører fem minutter etter at jeg ga den. ​ «Hvorfor må vi vente?»

Tålmodighet er en utdøende art. ​De er ikke slemme. De er bare infisert. Dopaminbanene er så overstimulerte at normal, strukturert læring kjennes ut som tortur. De klarer ikke å absorbere enkle instruksjoner, ei heller huske en oppgave fra friminuttet. Men de husker nøyaktig hvilken Fortnite-dans de skal plage sidemannen med. De har altså kapasiteten. De velger bare å bruke den på tøv og tull.

​De som blir oversett

Dette er det som virkelig skjærer meg i hjertet. ​Mens jeg, utslitt til beinet, bruker halve timen på å krangle med «skjermzombien» som prøver å rømme fra pulten, eller må gjenta instruksjonen for tredje gang til de som ikke klarer å de-fokusere, hvem lider da? ​De som klarer. ​Ja, de finnes!

De rolige, de konsentrerte, de som sitter med blyanten klar og øynene festet på tavlen. De som vil lære. De som fortjener min tid og min energi. ​Disse elevene, våre fremtidige forskere og ingeniører, de blir glemt. De sitter i stillhet og venter. De får kanskje en ekstra matteoppgave – et halvhjertet forsøk på differensiering – mens jeg er opptatt med å kjempe en tapt kamp mot den urolige horden. ​

Vi lærere er tvunget til å prioritere å slukke branner fremfor å tenne gnister. Vi ender opp med å belønne uro og lav terskel for oppmerksomhet med uforholdsmessig mye av vår tid. ​Resultatet? De flinke blir kjedelige, understimulerte, og lærer at i klasserommet er det best å være vanskelig for å bli sett. Er det slik vi vil ha det? ​

Utslitt og uten verktøy ​

Jeg er en fagperson, men skoledagen min føles som en evig kamp for å opprettholde orden, ikke formidle kunnskap. Jeg er utslitt. Mine kollegaer er utslitte. Vi snakker ikke lenger om pedagogikk i lunsjen, vi snakker om strategier for å overleve de neste tre timene uten et nervøst sammenbrudd. ​

Skolen trenger ikke flere lærere – vi trenger elever som er klare for undervisning.

​Foreldre, politikere, hør etter: Slutt å behandle barneskolen som en oppbevaringsplass. Gi barna grenser, reduser skjermtiden, og send dem til skolen med en hjerne som er sulten på læring, ikke fullstappet av billig dopamin. Først da kan vi slutte å glemme de som er klare. De som er klare for fremtiden. ​

Og da kan kanskje jeg også slutte å være så forbanna utslitt.