Hvordan kan en sykehjems-leder i det hele tatt påpeke at hun ikke driver et fem stjerners hotell?

DEBATT: Vi ønsker alle å klare oss selv, og bo hjemme så lenge som mulig. Men når sykdom eller funksjonsnedsettelse rammer – og vi ikke klarer det lenger – må samfunnet trå til. Dette er selve kjernen i velferdsstaten. Aftenbladets artikler om eldreomsorgen synliggjør at velferdsstaten svikter.

Turid Eikeland Tjoras uttalelser om Tasta sykehjem, får innsenderen til å reagere. Foto: Pål Christensen / Aftenbladet

Beboerne ved våre sykehjem er mennesker med følelser. Mennesker som på grunn av helse er avhengig av andre. Mennesker som ikke blir sett. Som ikke blir sett av våre politikere – her er de bare en utgiftspost.

I gode sykehjem blir de sett av ansatte, men i mange sykehjem blir de ikke sett, fordi sykehjemmene er underbemannet – så de ansatte ikke har tid. Sykehjemmet er deres hjem! Aftenbladets artikler har avslørt at våre sykehjem er underfinansiert og underbemannet. Avvikene viser at beboere lider overlast – og sannsynligvis er dette bare toppen av isfjellet.

Hva gjør ministeren?

Helseministeren har makt til å gjøre noe med forholdene. Men han kan ikke love mer penger. Han kan starte med å omprioritere penger til sykehjemsplasser. I dag velger kommunene å legge ned sykehjem, og heller opprette andre boformer. Disse siste anses nesten som fullt statlig finansiert – i motsetning til sykehjem. Hva vil du gjøre videre, helseminister?

Om du ikke handler, blir forholdene ikke bedre – verken for ansatte eller for beboere i sykehjem. Aftenbladets artikkel om avvik, synliggjør en systemsvikt. Kommunene bryter tydeligvis helse- og omsorgslovens paragraf 4: Kommunen plikter her å yte tjenester som er forsvarlige. Brukeren skal ha et verdig tjenestetilbud og kommunen skal sikre at «helse- og omsorgstjenesten og personell som utfører tjenestene, blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter samt tilstrekkelig fagkompetanse sikres i tjenestene».

Statsforvalteren burde gjøre tilsyn overfor kommunene om dette, og pålegge kommunene å gjennomføre adekvate tiltak. Aftenbladets artikkel om avvik og artikkelen om ansatte som gråter på jobb, viser tydelig hvorfor kommunene har vansker med å få ansatt helsepersonell. Hvem vil vel arbeide under slike forhold?

Over halve døgnet i sengen

Det er blitt betydelig mer komplisert og krevende å arbeide i sykehjem. Særlig etter samhandlingsreformen har dette vært tilfelle. Samtidig er sykehjemmene underfinansiert. Aftenbladets reportasje om Tasta sykehjem illustrer dette. I og med at der ikke skrives avviksmeldinger om at beboere som må legge seg kl. 19 og først stå opp kl. 11, innebærer at dette er blitt normalen.

Har noen vurdert hva det gjør med et menneske? Jeg mener her ikke bare psykisk eller verdighetsmessig. Jeg mener rent fysisk. Jeg skal her kun påpeke en ting: Deres restfunksjonsevne går fort til grunne, noe som igjen medfører tyngre arbeid for personalet.

Manglende tid og ressurser gir også endring av innstillingen hos ansatte. Utsagnet: «Dette er ikke et femstjerners hotell», sier noe om det menneskesyn som råder på institusjonen. Reflekter over hva dette utsagnet rommer! Alle sykehjem/institusjoner burde tilsvarende reflektere over de holdninger som råder der. Husk at dere arbeider i beboernes hjem.

8. mai feiret vi 80 årsjubileet for frigjøringen. I kommunale og statlige vurderinger, anses alle født før frigjøringsdagen som utgiftsposter. Det er belønningen for å ha bygget landet til det det er i dag. En del av disse bor i sykehjem. Jeg mener at det er vår plikt å la disse få en god og verdig tilværelse. La oss tenke på dette når vi nå nærmer oss nasjonaldagen.