Hvor trygt oppleves det å ytre seg om Aftenbladets journalistikk?

DEBATT: Hvor trygt oppleves det å ytre seg om Aftenbladets journalistikk?

Er sjefredaktør Kjersti Sortlands ord om hva Aftenbladet skal være, kun ord i festtaler, spør innsenderne.

«Alle som deltar i offentlig opplysning og diskusjon, er med på å gjøre regionavisen til et leirbål og en trygg arena for informasjon og diskusjon.»
Sitatet kommer fra Aftenbladets sjefredaktør Kjersti Sortland, under en festtale nylig.

En trygg arena. Men hvor trygt oppleves det å ytre seg om Aftenbladets journalistikk? Dette spør vi oss etter å, ganske overrasket, ha lest Leif Tore Lindøs kontante, og noe nedlatende, svar til de ansatte ved SUS som etterlyste mer nyansert journalistikk om det nye sykehuset.

Vi vil ikke ha mansplaining

La oss slå det helt fast: Det er Aftenbladets suverene rett å skrive akkurat hva avisen vil, når de vil og hvordan de vil. De redaksjonelle vurderingene er avisens egne. Vi ønsker oss og heier på en kritisk presse, kanskje mer enn noen gang. Ja takk til skarpe journalister som holder makt ansvarlig.

Samtidig: Med en slik tone Lindø anlegger i sin kommentar, mener vi at dere ikke oppnår det dere sier i festtalene. Tvert imot. For hvem vil vel utsette seg for belærende mansplaining og endeløs tulletøys når de ønsker å dele et ståsted eller innsikt?

Etterlatt inntrykk fra Lindøs kommentar er at pressens eneste oppgave er å kritisere makt, samt av og til skrive gladsaker om bløtkake og ballonger. Dette er jo sprøyt. Pressens rolle er ikke bare å peke på problemer. Pressen forteller mange ulike historier og tegner bilder av samfunnet fra mange vinkler, og med mange sjangergrep.

Skummelt å skrive leserinnlegg

Dette innlegget handler imidlertid ikke om SUS eller om mediedekningen. Dette er en bekymring. For vi heier på tilgang til mange ulike kilder og bred mediedeltakelse. Vi har et sterkt engasjement for en åpen, opplyst samtale og en bevaring av pressens troverdighet i en tid der den er under press. Men vi vet også at å skrive debattinnlegg – også der man kritiserer media – krever mot.

En viktig del av våre jobber har i alle år vært å oppfordre fagpersoner og andre kunnskapsrike personer til å delta i offentligheten om viktige samfunnsspørsmål. For en kommentator i avisen er det kanskje lett å glemme hvor risikabelt det kan oppleves for mange. Vi vet at ytringsrommet oppleves snevert for flere grupper av befolkningen, og mange lar være å bidra til en åpen og opplyst samtale i frykt for sanksjoner. Mange vegrer seg for å stå alene i sin kritikk av noen mer med makt.

En avis av Aftenbladets kaliber har stor definisjonsmakt for hvordan vi forstår verden rundt oss, og Aftenbladets dekning av ulike saker vekker selvsagt engasjement. I denne saken gjør de sju ansatte ved SUS Stavanger Aftenblad en tjeneste: De belyser hva de mener er kritikkverdig, og hvordan de, som aktører i sakskomplekset, opplever avisens journalistikk. Dette handler ikke om det ene leserinnlegget har «hele sannheten» eller ikke. Det handler om at enkeltpersoner har brukt tid og krefter på å gi avisen relevant informasjon om hvordan de leses, og kanskje peke på noen blindsoner. Og det handler om at – som Lindø riktignok så vidt innrømmer – disse innleggene ofte er av stor verdi i kompliserte saker. Også hvis man ikke er enig.

Avisen går i forsvar

Aftenbladet burde takke dem, og så selvsagt selv vurdere det de skriver, sammen med andre relevante faktorer. I stedet virker det som avisen gjør det motsatte, ved å bagatellisere kritikken og gå i forsvar. Det kan også virke som om avisen mener at hvermannsen skal kunne kjenne til både nyhetskriterier og pressens Vær Varsom-plakat før de kan delta i debatten om saker som angår dem selv. Det fremstår rett og slett ganske arrogant.

Dette er nye takter. Frem til nå har vi alltid vært trygge på at Aftenbladets redaktører har forvaltet asymmetrien mellom skribent og redaksjon på kloke måter. Kritikk av avisens egen journalistikk har blitt tatt imot med velvilje, og vi har aldri tidligere opplevd eller lest den type «motangrep» på trykk fra redaksjonen selv, som Lindø serverte i helgen. Denne nye tonen bekymrer oss, fordi vi frykter at færre vil våge åpent kritisere avisens redaksjonelle valg. Er dere sikre på at det er dette dere ønsker?

Aftenbladet bør se til VG!

Vi oppfordrer redaksjonen til å se til VG, der sjefredaktør Gard Steiro ukentlig diskuterer VGs og andres redaksjonelle valg og vurderinger i podkasten Mediebobler. Selv de hissigste pressekritikerne inviteres inn i studio for respektfulle diskusjoner for åpen mikrofon. På denne måten åpner VG synsfeltet sitt og får øye på egne blindsoner, og vi som lyttere får interessant kunnskap om presseetiske vurderinger og journalistisk håndverk.

Signalene fra Stavanger Aftenblad, på sin side, er at redaksjonen snurper skylappene tettere sammen, er uinteresserte i utenfrablikk på egen journalistikk og har «hele vedet», dandert med utvalgte kirsebær fra Vær varsom-plakaten.

Vi kan håpe dette skyldes en kortslutning i redaksjonen og tror egentlig – når dere får tenkt dere om – at dere faktisk tror på deres egne festtaler.

Til slutt: Det er gøy å ha det gøy. Humor er mye forskjellig. Den beste humoren slår oppover, ikke vilkårlig rundt seg. Det er også lov å fornye seg i den sjangeren. Men folkeskikk og real adferd er tidløst og av stor verdi.