Hvor nær avgrunnen er USA?

Alt dette vi kjenner fra 1930-tallet, er der i trumpismen, skriver Espen Hammer. Bildet: USAs president Donald Trump. Foto: Nora Savosnick

Ligner Trumps styre et mafiaregime? Ja. Er det fascisme? For så vidt. Men vi kan ikke kalle det et sivilisasjonsbrudd.

Iver Neumann, direktør ved Fridtjof Nansens Institutt, skriver i sin nyeste kronikk om utviklingen i USA under Trump 2.0. Det er en tankevekkende, men også dypt foruroligende fremstilling av det som foregår.

Sammenligningen med et mafiaregime er uten tvil treffende. Han beskriver et regime med en ekstremt sterk leder, personlige lojalitetsrelasjoner og «pay-to-play», at beskyttelse oppnås gjennom betaling og underkastelse.

Trumps administrasjon søker, ikke minst gjennom å skape frykt, kontroll over alle sammenhenger der fri refleksjon, opposisjon og grensesetting kan finne sted. Dette gjelder i forskning og utdanning, mediene, rettssamfunnet, embetsmennene i statsapparatet og statlige institusjoner generelt – politikken fra gatenivå til kongress.

Står fascismen i døren?

I hvilken grad det vi ser i USA, fortjener å kalles fascisme, er en diskusjon som har pågått siden Trump 1.0s tiltredelse i 2016. Ifølge Neumann «ser det ut til at fascismen står i døren».

En del trekk taler opplagt til fordel for en slik vurdering. Førerdyrkelse, hat mot eliter, ensrettelse av parti og statsapparat, angrep på rettssamfunnet, stigmatisering av sårbare grupper, en drøm om territorial ekspansjon, åpenlys forherligelse av propaganda på bekostning av sannhet og argument, skjønnmaling av vold, løfter om gjenopprettelse av en tapt sosial og etnisk eller rasemessig orden – alt dette vi kjenner fra 1930-tallet, er der i trumpismen. Samtidig mener Neumann å se noen grunnleggende forskjeller mellom de to.

Neumanns forbehold når det gjelder fascismebetegnelsen, springer ut av to forhold.

1. Milliardærer og storkonserner

Et av dem er Trump-administrasjonens oligarkiske omfavnelse av milliardærene og storkonsernene. Noe lignende, hevder han, så man ikke under den «klassiske» fascismen, som enten gjennom utspring eller praksis var tilknyttet sosialismen.

Ja, for eksempel Benito Mussolini hadde sin bakgrunn innen sosialisme, men som Il Duce førte han en nådeløs kamp mot venstresiden.

Begrepet «nasjonalsosialisme» skulle på sin side appellere til både høyre- og venstreside, men Hitler førte knapt noen sosialistisk politikk. Om noe søkte han å underordne storkapitalen regimets politiske målsettinger, ikke minst når det gjaldt opprustning. Trumps «økonomiske nasjonalisme» – tollsatsene, for eksempel – gjør også dette.

2. Paramilitære grupper

Neumann nevner også 30-tallsfascismens paramilitære grupper som en forskjell fra dagens USA. Her er jeg enig i at det dreier seg om en gradsforskjell, men ikke i at den er tilstrekkelig til å avvise den fascistiske parallellen.

Også i USA finnes det betydelige væpnede og organiserte grupper, lojale mot presidenten, som har hatt og vil kunne ha en politisk rolle. Vi så dette under stormingen av Kongressen. Ved fremtidig mobilisering, for eksempel via massedemonstrasjoner mot Trumps politikk, kan disse gruppene bli viktige. Det kan kanskje skje gjennom halvformelt samarbeid med ordensmakt eller til og med militæret.

At alle opprørerne, selv de mest voldelige, fra 6. januar 2021 ble benådet, betyr at de fra nå av har fritt leide til å omgå loven dersom de finner at dette tjener saken.

Klokt å være varsom

I streng forstand gjentar historien seg selvfølgelig ikke. I beste fall finner vi variasjoner over temaer og motiver, ikke helt ulikt et klassisk musikkstykke. Vi kan og må lære av historien, men vi må også øyne de stadig nye konstellasjonene som blir til og selv forgår.

Antagelig er det klokt å være varsom med fascismeetiketten. Den er i sterkere grad enn kanskje alle andre politiske kategorier omgitt av en aura av uomgjengelig katastrofe, lidelse og undergang.

Bruker man den, slik jeg tror kan være legitimt i forbindelse med trumpismen, skal man ha en god analyse både av begrepet, de historiske omstendighetene man står overfor, og den funksjonen bruken av begrepet har politisk. Å kalle noen fascist kan gjøre politisk samtale umulig. Likevel er det iblant nødvendig.

(At sentrale aktører i Maga-bevegelsen som Elon Musk og Steve Bannon nylig har brukt Hitler-hilsener i taler, gjør det selvfølgelig nærliggende å trekke en rask konklusjon: Dette er virkelig fascisme.)

Sjokkerende uttrykk

«Sivilisasjonsbrudd», som Neumann hevder å finne i dagens USA, er et uhyre sterkt og bent frem sjokkerende uttrykk. Det er primært brukt av historikere og filosofer om hitlerismen og holocaust.

Gitt at retts- og sivilsamfunnet fremdeles er forholdsvis intakt – selv om presset er unektelig – vil jeg reservere meg mot en slik betegnelse, ikke minst fordi jeg frykter at det kan trivialisere det som skjedde i Europa for snart 100 år siden.

USA behandler nå Palestina-protesterende studenter som terrorister og deporterer dem på tvilsomt rettslig grunnlag. De kaster dem ikke ut av vinduer eller sender dem til dødsleirer.

Spørsmålet er bare: Hvorfor ikke? Hvor nær avgrunnen er man, og hvem skal redde USA om det virkelig holder på å tippe utfor?