Hvor kommer en roman fra?

Hei-hei!

Det er ikke for MYE glamour i en skarve kulturjournalists liv, så da jeg skjønte at jeg hadde fått invitasjon både til den franske ambassadøren og til selveste Slottet på én og samme uke, satte jeg meg i sving med å dekode hva henholdsvis «dress code: cocktail» og «daglig, pent» ville innebære i praksis.

Anledningen var det nyinnstiftede Fosseforedraget og Fosseprisen, to tiltak fra Regjeringen som ganske få av oss hadde skjønt hva innebærer.

Meningen er å hedre Jon Fosses nobelpris med å hvert år hente inn nye tanker til Norge gjennom et foredrag av en utenlandsk intellektuell, samt å gi en pris på en halv million kroner til en verdsatt oversetter.

Regjeringen har satt av 4 millioner årlig til dette arrangementet og booket Slottet som arena, så de slår virkelig på stortromma.

Prisvinneren Hinrich Schmidt-Henkel stjal norske hjerter med sin hyllest til norsk litteratur, på flytende norsk med kun et hint av tysk aksent. Men den franske filosofens foredrag om skapelse (levert på fransk) var en nøtt å knekke.

Jeg tror Regjeringen trenger litt hjelp om de skal oppnå at Jean-Luc Marions tanker når ut til det norske folk, så her gir jeg mitt bidrag.

Tre grunner til at det er verdt din tid å lære litt om Jean-Luc Marions filosofi:

• Du får utbytte av skattepengene dine. 😊
• Det kan gi deg et nydelig blikk på verden rundt deg.
• Du kan tenke nytt på det å skrive og skape.

Ok, klar?

Min reise inn i Marions filosofi gikk over tre dager – rene festivalen, var det! Vi skal innom tre flotte lokaler: Den franske residensen, Slottet og Nasjonalbiblioteket.

Residensen – hva er egentlig greia

På bussen til mottagelse på den franske residensen, leste jeg meg opp på Wikipedia. Jean-Luc Marion (78) er en av de mest betydningsfulle filosofene i vår tid, sto det. Han er tildelt en plass i det superprestisjefylte Franske akademi. Han er teolog og filosof, og inspirert av filosofer som Derrida, Wittgenstein og Deleuze.

Her grep panikken meg litt, for jeg har vært innom alle de tre karene i litteratur- og filmstudier, og med en kniv mot halsen kunne jeg fortalt deg tre setninger om hva hver av de står for, men ikke særlig mer.

Så nå så jeg for meg at jeg måtte konversere på fransk om poststrukturalistisk filosofi, og sånt kan være tøft på en torsdag etter jobb.

Jeg skummet meg videre i Wikipedia, og fant noe jeg kunne henge meg på. Med utgangspunkt i hva Bibelen sier om Jordens skapelse, har Jean-Luc Marion kommet fram til at væren er en gave. (På fransk er begrepet hans étant donné.)

Ok, nå hadde jeg noe å basere litt filosofisk small talk på.

Da jeg kom fram, viste det seg at flere av gjestene var like i stuss som meg. Unntaket var noen norske filosof-teologer, som var godt opplest og faktisk fans av Marion. Av dem fikk jeg vite at en tilhenger av Marions tanker kaller seg en marionette, som jeg syns var gøy, selv om det kanskje var en spøk.

Så spørsmålet var – kunne også jeg ende som en marionette innen uka var over?

Jeg kom meg aldri til å veksle noen ord med filosofen sjøl, men kastet meg i stedet over Margreth Olin, filmskaper og forfatter, for litt innsikt.

Olin hadde nemlig fått i oppdrag å intervjue den franske filosofen på Nasjonalbiblioteket og hadde pløyd seg gjennom Fosseforelesningen med tittelen «Skaping» flere ganger. Hun sa at midtpartiet var litt teknisk, men at hun hadde grått på slutten.

Ok, da er det noe som kan røre sjelen, her er det bare å bli med på reisen.

Slottet – helt gresk

Denne gangen kom jeg mer forberedt, og hadde lest halve Marions foredrag på forhånd. Det eneste lesevennlige med det foredraget er fonten, på størrelse med lettlestbøker, men allerede på første side må vi forholde oss til Aristoteles og greske begreper, og så følger det på med både latin og hebraisk.

Derfor ble jeg skeptisk da kronprinsessen, kulturministeren og nasjonalbibliotekaren etter tur forsikret oss om at de gledet seg VELDIG til dette foredraget, og at vi hadde noe stort i vente. Jeg fikk følelsen av foreldre som forsikrer barna sine om at fisk og brokkoli til middag kommer til å smake KJEMPEGODT.

Marion virket selv redd for at det skulle trekke ut, for han hoppet over deler av sin egen tekst, så simultanoversetteren sleit med å finne igjen tråden. En tegneserieskaper ville illustrert det med spørsmålstegn over hodene på oss tilhørerne. Heldigvis kunne man beundre de vakre lysekronene når man falt av lasset.

Denne forelesningen hadde nok vært grei skuring for studenter på teologi­studium på Sorbonne-universitetet i Paris, men det må ha vært det mest høytflyvende foredraget på Slottet noensinne.

På minglinga etterpå var sjampanjen god, men stemningen litt prøvende. Hva hadde vi egentlig fått ut av foredraget? Jeg prøvde meg på min innsikt om at eksistensen er en gave, men møtte motstand.

For noen spurte: Er Putins væren en gave, særlig sett med ukrainske øyne? Eller Trumps, eller Kim Jong-uns, eller din sure nabos eksistens for den saks skyld?

Jeg tror Marion ville svart at de forvalter sin gave dårlig.

Men tenk om disse mektige mennene hadde tatt lære av Marion og sett på mennesker, dyr og planter som gaver? Hvordan ville verden sett ut da?

Jeg har tenkt på alle tings væren som gaver i en uke nå, og jeg må si det gjør blikket mitt på verden mildere, og fyller meg med takknemlighet. Jeg anbefaler deg å prøve, i minst 24 timer, og se om du merker forskjell!

Så skal vi videre til det store spørsmålet Jean-Luc Marion stiller i foredraget sitt: Hva skjer når man skaper noe?

Nasjonalbiblioteket – brikkene faller på plass

Skaping er et hverdagslig ord, skriver Marion, det kan beskrive alt fra å skrive en låt, tegne en motekolleksjon, skape content på TikTok, eller skrive en bok.

Men når man spør hvor og hvordan skaping oppstår, da er vi dypt inne i filosofi og teologi.

Siste del av min Fossefestival ble tilbrakt på Nasjonalbiblioteket, sammen med en flott gjeng som også forsaket fredagstacoen til fordel for fransk filosofi.

Først intervjuet Margreth Olin filosofen, og nå var Jean-Luc Marion litt i fredagsmodus han også, og delte sine tanker om erotikk og kjærlighet. Det var både latter og tilfreds mm-ing i salen da brikkene begynte å falle på plass.

Deretter fikk vi være med på en lesesirkel med en forfatter, en filosof og en litteraturviter, kyndig programledet av Margunn Vikingstad, som hadde utført bragden med å oversette foredraget til nynorsk.

Spør du en forfatter hvor bøkene kommer fra, er det mange som vil si at de ikke helt vet, at teksten er smartere enn dem, at karakterene tar over og fortellingen har en egen vilje.

En av dem som beskriver skaperprosessen slik, er nettopp Jon Fosse:

Forfatter Patti Smith fortalte også på besøk i Oslo at hun har opplevd å finne en låt i lufta når hun er ute og går. I et annet kjent eksempel våknet Paul McCartney opp med melodien til «Yesterday» fiks ferdig i hodet.

Med utgangspunkt i Guds skapelse av verden, hevder Marion at kunstnere ikke skaper noe ut av intet, slik Gud skapte verden ut av intet. Heller kommer verket til kunstneren, og kunstneren – eller forfatteren i dette tilfellet – gir kunsten sin form, nærmest som en håndverker.

En av verdens største kunstnere, Michelangelo, sa at skulpturen allerede finnes inni marmorblokken, hans jobb var kun å meisle den ut. Det er et godt bilde i denne sammenhengen.

Dette høres ganske romantisk ut, og litt gammeldags og vakkert.

Jeg sitter igjen med inntrykket at man også kan bruke Marions filosofi som en metode, særlig etter å ha snakket med Margreth Olin.

Hun har laget et titalls filmer og ga i fjor ut sin første roman, «Song til mor».

Olin har sluttet å kalle seg filmskaper, for hun opplever at jobben hennes mer handler om å samle og ta imot.

Da hun laget filmen «Fedrelandet», ville hun takke foreldrene sine for det de hadde gitt henne. Hun dro ut med filmcrewet sitt og sa: Nå skal vi lytte og ta imot de gavene vi får. Resultatet ble en film om en vestlandsk dal der selv innbyggerne sa de så hjemstedet sitt på en helt ny måte.

– Marion er jo teolog og ser på verden med et ydmykt blikk. For meg har disse dagene med ham vært ganske mindblowing.

Må man være kunstner for å oppleve dette? Jeg tror at folk som blir kunstnere er født med et talent for å lytte, samt med tålmodigheten som kreves for å gi materien form.

Men jeg tror også vi andre kan oppleve noe lignende: En mor som skal skrive konfirmasjonstale, en ungdom som klimprer på gitareN, eller en far som lager en god vedstabel; alle gjør det best ved å lytte, og kanskje underkaste seg viljen til musikken, til ordene, til vedkubbene.

Jeg begynte Bokbrevet med å si at Marion mente at væren er gaver. Og nå skal jeg tilbake til det. For den fredagskvelden på Nasjonalbiblioteket, da Olin intervjuet Marion, kom det fram noe ganske magisk.

For én ting er å tenke at et menneskets eksistens er en gave, og at det fører til takknemlighet. Men det går også andre veien, sa Marion.

Hvis du ser på mennesker, dyr, planter, kunst og objekter med takknemlighet, så gjør du dem til gaver!

Det betyr at du og jeg og hver enkelt menneske kan gjøre omgivelsene våre til gaver, bare ved å se på dem med takknemlighet.

Det faller oss kanskje lettere nå om våren enn en mørk februardag, men dét kaller jeg magisk skaperkraft.

Nå håper jeg du har hengt med hele veien, og om du er mer interessert, så finnes alle arrangementene på nasjonalbibliotekets hjemmesider, og NRK TV viser også seansen fra Slottet i løpet av mai måned.

Jeg er klar over at ukas tema var litt smalere enn normalt, men kjenner du noen som er opptatt av skaping eller meningen med livet, må du gjerne tipse dem om dette Bokbrevet!

For tiden leser jeg en biografi om Zelenskyj, en diktsamling om å ringe sin mor og et gigalangt fantasy-epos, så neste uke vil nok handle om et av disse temaene.

Snakkes!

Siss

Kommentér

Fikk du noe ut av Fosseforedraget? Kan jeg svare på noe du lurer på? Hva tenker du om skaping og skriving, hvor tror du det oppstår?