Hvor godt har Norge av dette?

1 hour ago 2

Ville tilstander på San Siro da Norge gikk opp i 4–1 mot Italia.

KOMMENTAR: Et nytt mirakel i Milano er skapt. Nå handler det om å følge etter.

Publisert: 16.11.2025 22:42 | Oppdatert: 16.11.2025 22:54

På utestedene i Oslo ljomet sangen torsdag kveld:

«Vi kan kjøpe Sverige…neste år».

«Vi har oljefondet».

«Vi skal søke visum».

«Oljefondet sponser».

Alt myntet på den norske fotballsuksessen. Alt ment humoristisk, men som med all humor: Det ligger gjerne en dose alvor i bunnen.

Stor stemning i Oslo etter at VM-billetten i praksis ble sikret mot Estland sist torsdag.

I Milano har det kokt i helga. Det var norsk fest helt til klokka nærmet seg ni søndag kveld.

Da misset Julian Ryerson og ga italienerne en mulighet Francesco Pio Esposito ikke sa nei til.

Stemningen falt litt, men økte betraktelig etter den flotte scoringen av Antonio Nusa litt før midtveis i andreomgangen.

Da Erling Braut Haaland banket inn 2–1 i det 78. minutt og satte inn 3–1 rett etterpå, tok det fullstendig av i den norske svingen.

Fullstendig vilt ble det da hele den norske troppen, med støtteapparatet løp ut mot cornerflagget og jublet for 4–1-scoringen til Jørgen Strand Larsen.

Pio Esposito jubler etter å ha scoret mot Norge på San Siro.

Å snu kampen slik Norge gjorde, var ikke bare en ny bragd. Det var faktisk den aller beste prestasjonen i norsk landslagshistorie.

Den norske fansen sang om og om igjen på San Siro: «Norge skal til VM!».

Den historiske seieren slo ikke bare fast det alle visste på forhånd, at Norge var kvalifisert.

Den viste også at Norge kan hamle opp med hvem som helst.

Italia på bortebane er en av de største utfordringene du kan få.

Neste sommer skal nordmenn i tusentall reise til USA, med en gjenvunnet stolthet over bragdene våre på fotballbanen.

Det var en annen tid forrige gang dette skjedde, da Norge tok seg til et fotballmesterskap for første gang på mange tiår.

Det var starten på 90-tallet, og sammen med blant annet oljerikdommen, suksessen både i vinteridretter og friidrett ble den norske landslagssuksessen en forklaring på at nordmenn flest gikk med et litt mer hevet hode.

Thor Hushovd (fra venstre), Alfie Haaland, og Tor Olav Trøim på tribunen i Milano.

Daværende statsminister Gro Harlem Brundtlands «Det er typisk norsk å være god» fra nyttårstalen i 1992 hjalp på.

Selvtilliten vokste. Bildet av den litt underdanige nordmannen ble svakere. Idrettsutøverne viste at vi ikke sto noe tilbake for de andre.

Det ble i større grad akseptert å stikke seg frem.

I storsamfunnet ble tankegangen mer individualistisk. Fellesskapsidealet, lojaliteten og samholdet, den som var selve grunnlaget for Drillos suksess tidlig på 90-tallet, forsvant i større grad.

Sveits-flyktningene med 90-tallsheltene Kjell Inge Røkke og Bjørn Dæhlie blir selve symbolet på hvor vi har havnet i dag.

Torbjørn Heggem og det norske forsvaret hadde nok å holde tak i før pause. Her sammen med Italias Mateo Retegui.

Hva skjedde så med fotballen etter det forrige norske fotballunderet, der også RBKs mangeårige Champions League-suksess må dras inn?

Etter noen års suksess ble den tydelige Drillo-filosofien visket bort. Norge, som fikk store stjerner, ønsket å spille mer underholdende. Tanken om at individualistene måtte dyrkes ble sterkere.

Norsk fotball tok steg bort fra det som var suksessoppskriften, slik det også ble gjort på Lerkendal.

Økt selvtillit, urealistiske forventninger og manglende forståelse av grunnleggende begreper som ydmykhet, lojalitet og samhold kan være forklaringer på det.

Misforståtte angrep mot norsk jantelov var eksempler på hva dette handlet om.

Nå som Norge igjen kjemper mot de store, vil suksessen bli forsøkt dratt i ulike retninger.

For eksempel vil godt mulig noen hevde at de to trønderne på San Siro søndag kveld, Alexander Sørloth og Torbjørn Heggem, havnet utpå der fordi den ene var kjapp på skøyter i ung alder og den andre var en ganske talentfull langrennsløper.

Å drive alternativt kan være positivt, men både Sørloth og Heggem ble landslagsspillere i all hovedsak fordi de har spilt vanvittig mye fotball.

Alexander Sørloth i aksjon i førsteomgangen, da Italia dominerte.

Motsatt vil nok mange, gjerne overivrige fotballfedre, dyrke tanken om at tidlig spissing, topping og spesialisering er viktig.

Disse kan for eksempel finne belegg for sitt syn i fortellingen til Hans Erik Ødegaard, som i TV2s Fotballpunch sa det slik:

– Det var kanskje ikke helt bra, men hver vinter i mange år tenkte jeg hver eneste dag: «Har Martin fått nok touch på ballen i dag?».

Den fungerte for Martin Ødegaard. Det fungerer ikke nødvendigvis like godt for alle andre, i hvert fall ikke om sønnen eller datteren mangler den indre flammen som kjennetegner dagens landslagskaptein.

Så til det overordnede spørsmålet: Har Norge godt av denne oppturen?

Uten tvil, på kort sikt. Det vil skape en entusiasme, inspirasjon, glede og forventninger over hele landet.