Hvis reglene følges, burde Israels vinnersjanser være store

Artisten Yuval Raphael har imponerende stemme, overbevisende formidlingsevne og ikke minst en CV som overgår det meste: Hun overlevde Hamas-angrepet 7. oktober 2023 liggende gjemt i åtte timer under en stabel av lik, skriver innleggsforfatteren. Foto: Ohad Zwigenberg, AP/NTB

Hvis juryene følger reglene, legger politikken til side og premierer kvalitet, burde Israels vinnersjanser være (for mange utvilsomt skremmende) store.

I fjorårets «Adresse»-serie på NRK, der deltagerne i Eurovision Song Contest (ESC) 2024 ble bedømt, uttalte paneldeltager Stian «Staysman» Thorbjørnsen om det ukrainske bidraget: «Vi må i hvert fall slutte med den debatten det var det ene året, at de fikk sympatistemmer.»

«Det ene året» var 2022, da Ukraina etter Russlands nylige fullskalainvasjon – som forventet – gikk til topps takket være en tsunami av seerstemmer. I finalen hadde 38 av 39 land Ukraina i sin topp tre, 28 hadde landet på førsteplass.

NRKs ESC-sjef Stig Karlsen hadde allerede før finalen satt halen på grisen og sagt: «Det blir storpolitikk, hvert eneste år.» Men også: «Er det ett år der det er helt fint å komme på annenplass i Eurovision, så er det nå.»

At politikk fikk overtrumfe musikk i ESC, var altså helt greit. Politikken var jo drevet av en ektefølt sympatibølge som skyllet inn fra det store flertall. Alle unte vi vel et hardt prøvet Ukraina den oppmuntringen en ESC-seier ville være?

Seeravstemning og aksjonisme

Så kom 2023 og Israels krig i Gaza. At landet, i motsetning til Russland to år tidligere, ikke ble utestengt fra ESC i 2024, forårsaket voldsomme protester i mange land. Antipatien ga seg også utslag i en omfattende, men i realiteten kontraproduktiv seerboikott av sendingene.

For jo færre av Israels motstandere som så på ESC (og stemte, politisk), desto større påvirkningskraft ga de støttespillerne. I finalen hadde 24 av 37 land Israel blant sine topp tre, 15 hadde landet på førsteplass. I semifinalen var tendensen enda tydeligere: 17 av 18 land hadde Israel blant sine topp tre, 12 hadde landet på førsteplass.

Disse voldsomme utslagene vitner om en åpenbar dysfunksjonalitet ved seeravstemningen. I finalen fordeles stemmene i hvert land på ca. 25 deltagere, det vil si med i gjennomsnitt 4 prosent til hver. Da skal det ikke store mobiliseringen til før aksjonister for et land kan få betydelig gjennomslag.

Eksempelvis vil et bidrag som får 20 prosent av et lands seerstemmer, uunngåelig plassere seg i toppen når stemmene omgjøres til poeng. Det spiller ingen rolle om seerne bak de øvrige 80 prosentene ville ha plassert bidraget sist, for man kan ikke stemme mot eller ned et bidrag.

Jurysystemet er konsensusdrevet

Seeravstemningen er i sin funksjon polariserende og dermed svært sårbar for aksjonisme.

Det er derfor med god grunn at Den europeiske kringkastingsunionen (EBU) – til NRKs irritasjon – overlater 50 prosent av finaleresultatet til juryer der medlemmene rangerer alle bidragene. Dette systemet er konsensusdrevet, og et aksjonistisk mindretall vil i liten grad kunne påvirke sluttresultatet.

Eksempelvis plasserte Daniel Owen som én av fem i fjorårets norske ESC-jury det israelske bidraget nest sist. Han opplyste etter finalen at han hadde stemt politisk, noe jurymedlemmer ikke har åpning for å gjøre. De fire andre hadde Israel på mellom andre- og sjetteplass, og sammenlagt plasserte juryen landet på tredjeplass. Owen utgjorde 20 prosent av den, men aksjonen hans fikk liten effekt.

Hun overlevde Hamas-angrepet

Israel deltar i år igjen. De har toppet laget og spisset budskapet med det som fremstår som en (enda) mer innstendig, symboltung og sympatisøkende utgave av fjorårets bidrag.

Selve sangen er svært juryvennlig: en klassisk, godt gjennomarbeidet ballade med kvalitet i alle ledd. Som pophåndverk minner den mye om Nord-Makedonias bidrag i 2019, som var juryenes favoritt.

Artisten Yuval Raphael har imponerende stemme, overbevisende formidlingsevne og ikke minst en CV som overgår det meste: Hun overlevde Hamas-angrepet 7. oktober 2023 liggende gjemt i åtte timer under en stabel av lik. Historien fikk internasjonal oppmerksomhet lenge før hun ble ESC-kandidat og passer som hånd i hanske i narrativet om Israels kamp for overlevelse.

Årets sympatinivå kan kanskje avleses av emojiene på EBUs Facebook-kanal, som viser klipp fra alle landenes prøver i Basel. I skrivende stund har de fleste fått mellom 1000 og 5000 emojier (Norge har 2000). Sverige har nest flest med 16.000, mens Israel troner øverst med 26.000. At 1600 av dem er sinte fjes, betyr ingenting når resten er tomler opp eller hjerter.

Israels vinnersjanser

Etter Israels resultat i fjor var det ingen overraskelse at Stian «Staysman» Thorbjørnsen unnlot å nevne sympatistemmer i årets «Adresse»-serie på NRK. Det gjorde til gjengjeld Høyres realpolitisk rutinerte Ola Svenneby da han gjestet panelet: «I fjor tror jeg du fikk sånn samling blant alle Israel-vennene.» «Alle de som liker Israel, kommer til å stemme på nettopp Israel.»

Det får han nok rett i – og Israel-venner er det mange av. Hvis i tillegg juryene følger reglene, legger politikken til side og premierer kvalitet, burde Israels vinnersjanser være (for mange utvilsomt skremmende) store.

For å parafrasere NRKs tidligere ESC-sjef: Kanskje blir 2025 det året der det aldri har vært verre å komme på annenplass i Eurovision.