Hvis iranere skal gjenerobre sin fremtid, må de først gjenerobre sin historie

I Los Angeles der det bor mange med iransk bakgrunn, demonstrerte mange foran føderale bygninger. Noen av dem viste plakater med bilder av Reza Pahlavi, sønnen til sjahen av Iran. Foto: David Swanson, Reuters/ NTB

Irans fremtid avgjøres ikke bare av våpen, valg eller protester. Den vil formes av hvem som kontrollerer fortellingen om fortiden.

«Historien gjentar seg ikke, men den rimer» skrev den amerikanske forfatteren Mark Twain.

Den 13. juni 2025 utløste israelske luftangrep på iransk territorium en rask og urovekkende eskalering – med en rask og skremmende utveksling av missiler, diplomatiske uttalelser og en skjør våpenhvile, der begge parter hevdet seier.

Mens bombene falt, utspilte det seg en annen kamp, om narrativet, om hvem som får eie historien. Det pågikk en kamp om fortellingen, om hvem som får styre historien. Den påvirket mediedekningen og formet hvordan iranere oppfattet angrepene.

Ett narrativ festet seg med overraskende letthet. Kampanjen ble fremstilt som en militær innsats for å frigjøre det iranske folk fra regimet. Initiativet ble fremstilt som ledet av Israel og den eksilerte sønnen til Irans tidligere konge, Reza Pahlavi.

Hvorfor? Fordi forfatterne over tid hadde konstruert en revisjonistisk historie om Iran i tomrommet der en dokumentert, og delt felles hukommelse både kunne og burde ha eksistert.

Åpenbare toner

De største vestlige mediene tok raskt i bruk velkjent retorikk fra tidligere kriger: trusler om atomvåpen, autoritarisme og frigjøring.

Den britiske avisen The Guardian hadde overskrifter som «Israels angrep kan føre til regimeskifte». For mange iranere fremsto retorikken både kjent og urovekkende.

Den britiske journalisten Owen Jones bemerket i sin podkast at Israels statsminister Benjamin Netanyahu allerede i 1992 hadde hevdet at Irans atomprogram var en umiddelbar trussel, og at han har gjentatt det mange ganger siden. Episoden bar den treffende tittelen: «Det er det samme vrøvlet igjen.»

Men gjentagelse virker. Særlig når folk sulter etter sammenheng.

I fraværet av en klart dokumentert og kollektivt forankret hukommelse om tiden etter 1979, har den israelsk – pahlavistiske fortellingen funnet fruktbar jord.

I 1979 ble Irans sjah styrtet av en bred og mangfoldig folkebevegelse, forent i sin vrede over fattigdom, statlig vold og politisk undertrykkelse.

Bildet viser tilhengere av Reza Pahlavi, Irans kronprins i eksil utenfor den iranske ambassaden i London 22. juni. Foto: Carlos Jasso, Reuters / NTB

Ny helt?

Reza Pahlavi, sønnen til den tidligere sjahen, har igjen dukket opp som en symbolsk opposisjonsskikkelse for mange.

I et BBC-intervju noen dager etter angrepene, gjentok han israelske talepunkter om «presise militære mål». Journalisten Laura Kuenssberg reagerte forbløffet: «Sier du faktisk at Israels bombing av ditt eget land, som dreper sivile, er en positiv ting?»

Pahlavis nære bånd til israelske ledere er godt dokumentert. Allerede tidlig på 1980-tallet skal han, ifølge forskerne Golnar Nikpour og Eskandar Sadeghi-Boroujerdi, ha forsøkt å selge inn en plan for regimeskifte til Ariel Sharon.

I 2023 dro han på en mye omtalt reise til Israel for å promotere «felles verdier».

Reza Pahlavi i Paris, juni 2023. Foto: Abdul Saboor, Reuters / NTB

Det som har endret seg, er mottagelsen: Pahlavi omfavnes nå av en voksende del av den iranske diasporaen – og av enkelte innenlands. Pro-monarkistiske mediekanaler som London-baserte Manoto har lenge produsert subtil propaganda i denne retningen, som nå er blitt mer eksplisitt. En slektning fortalte meg nylig at i enkelte iranske hjem der Manoto står på, omtales Reza Pahlavi enkelt og greit som «Kongen».

Men virkeligheten inne i Iran tegner et mer splittet bilde. Politiske fanger og aktører i sivilsamfunnet fortsetter å avvise militariserte løsninger.

Da israelske angrep rammet det beryktede Evin-fengselet 23. juni, feiret monarkister det som et «symbolsk» angrep på plattformer som X og Instagram.

Tidligere fange Sarvenaz Ahmadi svarte vantro: «Kaller dere Israels angrep på fengselet et ‘symbolsk angrep’? Hva i all verden mener dere? Er det poesi? Skriver dere skjønnlitteratur nå?»

Oppsplitting

Samtidig bruker Den islamske republikken angrepene som et påskudd for å gjenopplive sitt gamle repertoar. Denne strategien går tilbake til 1980-tallet da regimet henrettet og «forsvant» tusenvis av antatte motstandere under Iran-Irak-krigen.

Den gangen, som nå, ble det hevdet at landet måtte forsvares mot forrædere og spioner.

Offentlige ydmykelser og henrettelser var utbredte.

Denne tilnærmingen var effektiv fordi den opererte i et klima av dyp sensur, mistillit og frykt. Det var et rom der ingen felles fortelling om revolusjonen kunne vokse frem.

Og det er nettopp poenget. Regimets overlevelsesstrategi avhenger av å fragmentere det interne narrativet og skape ekstern forvirring. Den islamske republikken har alltid forsøkt å fremstå uforutsigbar for innbyggerne og ubegripelig for omverdenen.

I de tidlige årene innebar dette overvåking, sensur, utrenskninger og fysisk avstraffelse. I dag inkluderer det også en flom av motstridende informasjon, strategisk tvetydighet og kalkulert kapring av opposisjonens symboler.

Antropologen Alexander Fattal beskrev dette treffende: «Akkurat som markedsførere kartlegger og segmenterer publikum, lager militæret lister over mål som skal overvåkes og, i rette øyeblikk, ødelegges.»

I dagens dragkamp mellom den israelsk-pahlavistiske alliansen og regimet i Teheran, er denne markedsførings – militær-hybriden alt annet enn metaforisk.

Aktivt bruk

Et nylig spredt lydklipp – der en israelsk etterretningsoffiser truer en iransk general var åpenbart utformet for maksimal effekt. Stemmen sier at generalens familie har 12 timer på å flykte, og krever en videobekreftelse på hans avhopp. Offiseren snakker flytende farsi og anklager generalen for å ha støttet et regime «som stjal og tok fra sitt eget folk».

Klippet fungerer som teater. Det er ikke ment å treffe ikke bare generalen, men også iranere som lengter etter rettferdighet, makt og hevn.

Det gjenspeiler tonen i vestlige hevnfortellinger fra Quentin Tarantinos filmer «Django Unchained» eller «Inglourious Basterds» – voldelige nytolkninger av historiske urettferdigheter.

For mange iranere tilbyr fantasien om ekstern gjengjeldelse mot regimet en slags katarsis. Men denne fantasien bygger på en selektiv versjon av fortiden – én som idealiserer sjahens tid (faren til den tidligere kronprinsen Reza Pahlavi) og i siste instans demoniserer revolusjonen som styrtet ham.

Den overser kompleksiteten og de dype sosiale spenningene som førte til opprøret i 1979, og forvandler historien til et moralsk eventyr med enkle helter og skurker.

Her står barnebarnet til ayatollah Ruhollah Khomeini, Hassan Khomeini foran bildet av bestefaren sammen med Ali Khamenei, Irans øverste leder. Det var i 1979 at revolusjonen fant sted og ayatollah Ruhollah Khomeini ble Irans leder. Foto: Office of the Iranian Supreme Leader, Reuters / NTB

Sjahens rolle viktig

På sosiale medier er denne revisjonistiske nostalgien utbredt. Bilder fra 1970-tallets Teheran, kvinner i miniskjørt og glamorøse kabareter deles som bevis på et Iran som gikk tapt til mullaene. De som motsatte seg sjahen fremstilles som forrædere eller utenlandske agenter.

Men dette narrativet overser den komplekse sosiale og politiske virkeligheten – og sjahens egen rolle – som la grunnlaget for 1979-revolusjonen.

Den islamske republikken bedriver selvsagt også informasjonskrig – med mer gammeldagse virkemidler: iscenesatte tilståelser, løgner på statlig TV og årlige parader mot utenlandske fiender, der deltagerne tvinges med.

Men bakenfor investerer regimet tungt i mindre synlige metoder. Med anslagsvis 45. 000 cyberoperatører infiltreres digitale rom for å spre forvirring og mistillit.

Her skåler den tidligere amerikanske presidenten Jimmy Carter med den forhenværende Sjahen av Iran, Reza Pahlavi under en nyttårsmiddag i Teheran i 1977. To år senere, i 1979, flyktet sjahen og den islamske republikken var et faktum. Foto: Ap, NTB

Under «Kvinne, liv, frihet»-protestene ble aktivister doxxet, altså få personlige opplysninger eksponert offentlig på en måte som kan være skadelig, svertet eller anklaget for å være regimevennlige.

Noen ble til og med feilaktig stemplet som regimevennlige, i et bevisst forsøk på å isolere dem sosialt og undergrave tilliten innenfor opposisjonen.

De som mistenkes for å støtte reform, blir stemplet som «NIACI» – som da oppfattes som regimestøttende. Resultatet er dypere mistenksomhet og splittelse – særlig knyttet til temaer som Israels pågående folkemord i Palestina, som har svekket bevegelsens troverdighet i internasjonale solidaritetsnettverk.

For regimet har dette vært en strategisk seier. Det maler sin motstand sakte ned over tid gjennom stedfortredere, karakterdrap og psykologisk utmattelse.

Denne langsiktige strategien blir særlig tydelig ved Teheran-symfoniens nylige fremførelse av den patriotiske hymnen «Ey Iran» under buene i Azadi-plassen.

Patriotisme i ulik form

Sangen, komponert i 1944, ble midlertidig brukt av overgangsregjeringen etter revolusjonen og har lenge vært et symbol på nasjonal stolthet, særlig blant regimets kritikere både i og utenfor Iran.

I regimets tidlige år ble utøverne av sangen fengslet og straffet. Men under Iran–Irak-krigen tok regimet i bruk sangen for å motivere sine soldater.

Denne lagvise historien viser hvordan regimet er i stand til å kapre symboler og omskrive deres betydning.

«Ey Iran» kan være en monarkistisk hymne, et venstreradikalt protestrop, en diasporisk sorgmarkør eller en statsautorisert nasjonalistmarkør. Denne tvetydigheten er ikke tilfeldig. Ved å tillate flere tolkninger å eksistere samtidig, holder regimet opposisjonen splittet og budskapene uklare.

Til syvende og sist, vil ikke Irans fremtid avgjøres bare av våpen, valg eller protester. Den vil formes av hvem som kontrollerer fortellingen om fortiden.

Revolusjonen i 1979 var ikke bare en politisk hendelse, men begynnelsen på en narrativ krig som pågår den dag i dag. Den israelsk-pahlavistiske alliansen har vunnet frem fordi den tilbyr en engasjerende – om enn fordreid, historie, i et tomrom der en kollektiv hukommelse burde ha vært.

Hvis iranere skal gjenerobre sin fremtid, må de først gjenerobre sin historie. Ikke den innbilte, men den sammensatte, uferdige historien de selv har levd og ført videre til nye generasjoner.

Det er den kollektive hukommelsen – ikke ideologien – som i størst grad har preget både regimet og iranere, uansett hvor de befinner seg.

Dette er et avgjørende poeng – like viktig for iranere selv, som for mektige aktører som nå bygger versjoner av Iran for å tjene sine politiske agendaer, styre sine bomber og prege sine medieanalyser.