Hvilken rolle skal han ha? Å være privatperson med prinsetittel er det klart dårligste alternativet.

Prins Sverre Magnus var med for å heie på Norge under kvalifiseringskampen mot Estland 13. november. Det er positivt for kongefamilien, som trenger et ungt ansikt utad, mener Trond Norén Isaksen. Foto: Erik Flaaris Johansen, NTB

Hvilken rolle skal han ha? Å være privatperson med prinsetittel er det klart dårligste alternativet.

«Den norske prinsen Sverre Magnus fyller i dag 19 år», het det i en NTB-melding for ett år siden. Så ukjent var kronprinsparets sønn at NTB syntes det var nødvendig å forklare hvilket land han var prins av.

Når han onsdag denne uken fyller 20 år, er Sverre Magnus blitt litt mer kjent for folket.

I mai utførte han sitt første representasjonsoppdrag på egen hånd, og i løpet av året har han også deltatt sammen med andre familiemedlemmer på noen andre offisielle oppdrag, først og fremst idrettsrelaterte.

Da herrelandslaget i fotball beseiret Italia og dermed sikret seg plass i VM, var prinsen på plass sammen med kronprinsen og viste ekte interesse og entusiasme. Det var positivt for kongefamilien, som trenger et ungt ansikt utad.

At yngre nordmenn ikke ser ut til å bry seg så mye om kongehuset, er ikke så rart ettersom de kongelige som de vanligvis ser, er folk i 50-, 80- og 90-årene som det er vanskelig for unge å identifisere seg med.

Et normalt ungdomsliv?

I andre europeiske monarkier er den unge generasjonen mer involvert i kongehusets arbeid. Da prinsesse Märtha Louise og daværende prins Haakon fylte 18, ble de også satt i arbeid for kongehuset selv om de hadde skolegang og studier å ta seg av.

For neste generasjon har kongen og kronprinsparet derimot insistert på at de i størst mulig grad må skjermes mot plikter for å konsentrere seg om utdanningen. Det heter at de må få leve et mest mulig normalt liv, en oppfatning som ikke tar i betraktning at et normalt ungdomsliv innebærer å ha en deltidsjobb ved siden av studiene.

Det bidrar til at det alders- og sykdomssvekkede kongehuset ikke lenger rekker over alt det burde og pleide å være med på. Det siste er ikke et forbigående problem, for kongeparet og prinsesse Astrid blir ikke yngre, og kronprinsessen blir ikke friskere.

De kongelige har store privilegier til gjengjeld for at de har store forpliktelser. Så lenge privilegier og forpliktelser er i balanse, aksepterer folk privilegiene. Det gjør de ikke om det oppleves som at privilegiene ikke oppveies av plikter – eller om det ikke er synlig for folk hva de kongelige bidrar med.

Skal kongehuset greie å fylle rollen sin i årene som kommer, og være så til stede i nasjonens liv som folket forventer, trenger de prins Sverre Magnus. Spørsmålet er om de har innsett det selv.

Ifølge kronprinsen kommer sønnen «sikkert til å være med på noe, men jeg tror ikke han skal ha en offisiell rolle som en fulltidsting. Det er ikke planen. Så han må finne noe han har lyst til å drive med i livet». Den planen ble lagt lenge før kronprinsessen ble rammet av en alvorlig og uhelbredelig sykdom som legger tydelige begrensninger på livet hennes.

Er ikke en privatperson

Mens andre kongehus regelmessig oppdaterer folket på hva de unge kongelige gjør – også tronarvingens yngre søsken – opplyste Slottet aldri om hva Sverre Magnus skulle gjøre etter fullført videregående. Etter hvert kom det frem at han hadde flyttet til Trondheim for å jobbe, men kronprinsparet ville ikke fortelle med hva eller for hvem.

Men en prins er ikke en privatperson, og hvem han jobber for og hvem han har kommersielle bindinger til, er ikke en privatsak.

I juli i år avslørte TV 2 at prinsen hadde startet et produksjonsselskap, og i oktober opplyste Slottet at han hadde flyttet til Italia, hvor han «utforsker ulike muligheter» innenfor film og foto. Mens han leter etter muligheter, mangler kongehuset arbeidskraft.

Tronarvingens reserve

De siste årene har det vært mye snakk om rollen som kongelig «reserve» (på engelsk: «spare»), altså tronarvingens søsken, som i utgangspunktet ikke skal arve tronen, men finnes som reserve om det skulle bli nødvendig.

Det har vært mye oppmerksomhet rundt hvordan prinsesse Märtha Louise, britiske prins Harry og sistnevntes onkel Andrew har mislykkes med denne rollen.

Derimot snakkes og skrives det lite om alle som har lykkes. Det vil alltids finne noen som er personlig uegnet. Men de som lykkes best i rollen som «spare», er de som har en reell oppgave som gir livet innhold og mening.

Ett eksempel er den hardt arbeidende og dypt respekterte prinsesse Anne av Storbritannia.

Et annet er prins Carl Philip av Sverige, som sammen med kona Sofia er en ressurs og bidrar til at det svenske kongehuset rekker over mer enn det norske.

Et tredje er den belgiske kongens søster, prinsesse Astrid, som leder innsatsen for å fremme landets næringslivsinteresser i utlandet.

Prins Joachim av Danmark fyller rollen som forsvarsindustriattaché i Washington.

Morsom og sympatisk prins

For det norske kongehuset gjelder det for alt i verden å unngå en gjentagelse av fiaskoen med å la Märtha Louise være prinsesse samtidig som hun har kjørt sitt eget kommersielle løp, som over mange år er blitt et stadig større problem for kongehusets integritet.

Vi holder oss ikke med et kongehus for at prinsesser og prinser skal ta med seg privilegiene sine over i kommersielle karrierer, men for at de skal representere Norge.

Det beste for kongehuset ville være om prins Sverre Magnus tok seg jobb som prins. I fremtiden kommer både faren og søsteren til å trenge ham for å få hjulene til å gå rundt. Det er ingen andre enn han som kan fylle den rollen.

Jeg hører ofte at folk gjerne vil se mer til prinsen. Han virker morsom og sympatisk, og ifølge prinsesse Ingrid Alexandra er han kommet over sjenansen som plaget ham i yngre år. Det ville også gjøre kongehuset mer funksjonelt.

Men dette kommer ikke av seg selv. Om Sverre Magnus skal jobbe som prins, forutsetter det blant annet at Stortinget bevilger en apanasje han kan leve av, og ikke bare en symbolsk apanasje som Märtha Louise i sin tid fikk.

Kanskje er ikke mer penger til kongehuset en politisk vinnersak, men når både et flertall av folket og et flertall på Stortinget ønsker å ha et monarki, er det også et politisk ansvar å legge til rette for at det er mest mulig funksjonelt og operativt.

20-årsdagen kan være en god anledning for både familien og regjeringen til å ta diskusjonen med prinsen om hvilken rolle han skal ha. Å være privatperson med prinsetittel er det klart dårligste alternativet.

• Les flere kronikker av Trond Norén Isaksen: