Hvem tør stå fram som barselkvinnen som trenger mer hjelp?

KRONIKK: Barselkvinner ved SUS sendes hjem tidligere for å frigjøre plass – som en konsekvens av presset økonomi og for liten kapasitet.

Når barsel-oppholdet blir standardisert, blir det vanskeligere å være den som trenger mer.skriver Henriette Erga- Johansen. Her er hun sammen med jordmor-kollegaene Hege Oftedal og Jusith Reve. Foto: Magnus Kolstad

Ved Stavanger universitetssjukehus er det innført en ny standard: Friske førstegangsfødende reiser hjem etter to døgn, flergangsfødende etter ett. Samtidig informeres gravide om at de må være forberedt på å dele rom.

Dette er ikke midlertidige tiltak. Det er den nye normalen.

Begrunnelsen er kjent: høy aktivitet, bemanningsutfordringer, økonomisk press og plassmangel. Kortere liggetid skal gjøre det lettere å håndtere kapasiteten. I praksis betyr det at kvinner sendes tidligere hjem for å frigjøre plass.

Dette er ikke først og fremst faglig utvikling. Det er en driftstilpasning.

Når kort barselopphold defineres som normalt, flyttes også forventningene. Men behovene endrer seg ikke. Barseltiden er en sårbar fase der alt fortsatt er nytt: kroppen, ammingen, barnet. Noen er klare for hjemreise tidlig. Andre er det ikke.

Når oppholdet blir standardisert, blir det vanskeligere å være den som trenger mer.

Dette er ikke bare teori. Det er hverdagen vår.

Tidspress påvirker barselkvinner

Mange ansatte opplever samtidig et sterkt tidspress for å få kvinner raskt ut, heller enn å gi dem ro og trygghet i barseltiden. Det går på bekostning av muligheten til å følge opp både amming og psykisk helse, og skaper en reell bekymring for kvaliteten på omsorgen vi gir.

På fødeloft og barsel må jordmødre og barnepleiere prioritere det mest akutte. Når en fødsel pågår og flere barselkvinner trenger hjelp samtidig, vil noen måtte vente – ikke fordi behovet er lite, men fordi kapasiteten er sprengt.

Når en pasientgruppe gjentatte ganger nedprioriteres mens de er innlagt, og samtidig skal reise tidligere hjem, er det grunn til å spørre: Hva blir konsekvensene?

I utgangspunktet er det lagt opp til enerom, der partner kan være til stede. I praksis gjør plassmangel at flere likevel må dele rom. Et rom som er designet for én pasient med blant annet én ringesnor. Det betyr at noen mister muligheten til å ha partner hos seg når behovet er størst.

Alt fanges ikke opp

For enkelte oppleves dette så belastende at de velger å reise hjem tidligere. Liggetiden reduseres dermed ikke bare gjennom vedtak, den presses også indirekte ned av forholdene på avdelingen.

Kriteriene for hjemreise er tydelige: Mor og barn skal være friske, og ammingen skal fungere. Men barseltid lar seg ikke fullt ut fange av sjekklister. Amming kan være sårbar, utrygghet lar seg ikke måle, og problemer oppstår ofte etter hjemreise.

Når liggetid standardiseres, svekkes det kliniske rommet for skjønn. Retningslinjer og systempress vil også presse ansatte til å bli mer rigide, selv når de faglig og omsorgsmessig ville gitt mer tid.

Samtidig er barsel ved nye SUS delt på flere poster. Det gir mindre kontinuitet for pasientene og en mer fragmentert arbeidshverdag for ansatte. Barneleger, gynekologer, jordmødre og barnepleiere må bruke mer tid på koordinering, og mindre tid på pasient.

For de ansatte betyr dette et høyt tempo med hyppige inn- og utskrivelser, mindre tid per pasient og en økende belastning. Noe som også reiser spørsmål om hvor lenge det er mulig å stå i denne arbeidssituasjonen.

Oppfølging utenfor sykehuset

Tidligere hjemreise forutsetter god oppfølging utenfor sykehuset. Den er ikke tilstrekkelig utbygd. Kommunene er ikke rigget for dette, og barselpoliklinikken merker økende press.

Resultatet er forutsigbart: ansvar flyttes uten at kapasiteten følger med.

Det er viktig å understreke at nærmeste ledelse, etter tillitsvalgtes inntrykk, ser utfordringene og ønsker å ivareta både pasienter og ansatte. Samtidig opererer de innenfor stramme rammer, preget av plassmangel og økonomisk press. Rammer som i praksis tvinger fram valg der kapasitet og økonomi får større betydning enn det faglige handlingsrommet skulle tilsi.

Når sykehus må håndtere kapasitetsutfordringer ved å redusere liggetid og tilbud, handler det om prioriteringer høyere opp i systemet: finansiering, bemanning, og om hvorvidt nye sykehus bygges store nok.

En avgjørende tid

Dette er et politisk ansvar.

Barseltiden er avgjørende for amming, psykisk helse og trygg overgang til livet med et nytt barn. Den starten vi gir nye familier, får ringvirkninger langt utover de første dagene.

En god barselstart kan forebygge komplikasjoner, styrke tilknytning og bidra til bedre helse, både for mor og barn, på lang sikt.

Samtidig står en presset ansattgruppe i dette hver eneste dag. De gjør sitt ytterste innenfor rammene de er gitt, men trenger et system som gjør det mulig å gi den omsorgen de vet er riktig, og for å klare å stå i yrket over tid.

Dette handler til syvende og sist om hvilken start vi gir nye familier, og hvilke rammer vi mener de fortjener.