Hvem skal få være med i fremtidens arbeidsliv?

DEBATT: Terskelen inn i arbeidslivet overalt er blitt høyere. Hva skjer da med de som ikke passer rett inn?

Et strevsomt liv er ebbet ut, en flittig hånd er dovnet. Din arbeidsdag har nå tatt slutt, ditt gode hjerte sovnet.

Det sto i dødsannonsen til Tord Lillehavn. Oljepioner. 64 år gammel. En av mine foreldres aller nærmeste venner gjennom 50 år. Han begynte i Nordsjøen som 18-åring i 1979. Der ble han værende i mange tiår.

Tord jobbet i et miljø preget av kjemikalier, hydraulikkdamp og dårligere vern enn det vi aksepterer i dag. Gradvis steg han i gradene: fra mekaniker til ansvar for drift på havbunnen.

Senere ble han alvorlig syk. En kropp som bar preg av mange år offshore. De siste årene brukte han mye tid på å kjempe for at oljepionerene skulle få anerkjennelse og kompensasjon. Han rakk ikke å oppleve at saken ble løst.

På godt og vondt

Han var oljearbeider på godt og vondt. En med store muligheter som han senere i livet betalte dyrt for.

Samme uke som han gikk bort, hjalp jeg nevøen min, Leon, på 17 år med å søke læreplass i Nordsjøen. Han har nesten fem i snitt, lite fravær og gjør det bra i alle fag. En sånn elev lærere liker å trekke fram. Han kommer seg nok ut i havgapet.

Konkurransen på yrkesfag er høyere enn noen gang. Elevene må på noen linjer ha fem i snitt for å komme inn. Og det er bra. Populariteten til fagene har økt. Det er villet politikk.

Elevene skal prestere jevnt, velge riktig, dokumentere alt, holde motivasjonen oppe. Det forventes at du er målrettet før du egentlig har rukket å bli voksen.

Så tenker jeg på Tord og alle de andre som dro ut på 1970-tallet.

Oljen tok imot dem

Mange av dem var veldig unge. De hadde ikke årevis med kurs, sertifiseringer og opplæring i HMS før de begynte. Noen kom rett fra skolebenken. Andre hadde bakgrunn fra verksteder, industri og praktisk arbeid. En annen gjeng der ute var ikke skoleflinke. Noen hatet klasserommet. Noen slet med lesing og skriving. I dag tror jeg flere av de ville blitt gående i møter med Nav, rådgivere og oppfølgingstjenester før de fikk sjansen til å vise hva de faktisk kunne.

Oljen tok dem rett inn i jobb. Du måtte møte opp, tåle tempoet og gjøre jobben. Resten lærte du underveis. For mange ble det forskjell på utsiden og innsiden av arbeidslivet.

Det er lett å snakke om oljeeventyret som penger og fond og statlig rikdom. Men for en stor flokk har eventyret handlet om å få en plass å begynne. På mange måter var oljeeventyret også et sosialt prosjekt for Norge.

Og nettopp derfor blir kontrasten så tydelig.

Terskelen inn i arbeidslivet overalt er blitt høyere. Hva skjer da med de som ikke passer rett inn?

Før fantes det flere bransjer som tok dem inn. Industrien. Verkstedene. Oljen. Til og med kontorbygg. Arbeidsplasser der lysten til å jobbe kunne veie opp for utdanningen din. 

Det ga folk en sjanse til å vokse inn i arbeidslivet, ikke bare kvalifisere seg ferdig før de slapp inn. Det er forskjellen jeg tenker på når jeg ser for meg oljepionerene, og samtidig hjelper nevøen min med søknader og karakterutskrifter.

En bro i arbeidslivet

Næringslivet på Vestlandet skal gjennom en enorm omstilling fra olje – og gass. Da trenger vi så mange kloke hoder og flinke hender som mulig. Men det er ikke gitt at et nytt industrielt eventyr vil ha den samme bredden. De nye næringene er ofte mer spesialiserte, mer kompetansekrevende og smalere i hvem de slipper inn.

Den ene generasjonen fikk komme inn først, og finne formen sin etterpå. Den andre må finne formen sin før de slipper inn.

Og midt mellom dem ligger olje- og gassnæringen som en slags bro i norsk arbeidsliv. Ikke som inntektskilde for staten, men som en inngang for tusenvis av folk som ellers kunne falt utenfor.

I dag er systemet tryggere, mer regulert og mer kunnskapsbasert. Men det skaper også vinnere og tapere. Det er lett å glemme når vi snakker om hva som skal komme etter. For spørsmålet er ikke bare hvilke jobber vi skal leve av.

Spørsmålet er hvem som får sjansen til å være med.