Hvem kan kalle seg siddis?

DEBATT: Hva skal til for å være siddis? Må du være født i Stavanger, snakke den rette dialekten, og ha et nært forhold til Tou, Viking, komle, hermetikk, regn fra siden og lukten av sjø? Eller holder det at du bor her, lever her og vil byen vel?

Ifølge Carl Bang måtte en siddis være født innenfor de gamle bygrensene fra 1965, ha levd det meste av livet i Stavanger, mestre bydialekten, finnes i alle samfunnslag, være usnobbet og liketil – og ha hjertelag. Kanskje er det siste kravet det viktigste også for framtidens siddis. Foto: Jonas Haarr Friestad

«Siddis» er et godt ord. Det er kort, varmt og ganske ujålete. Det passer Stavanger. Samtidig kan det virke ekskluderende. Mange har nok opplevd at ordet ikke bare handler om tilhørighet, men også om hvem som er «ekte». Noen er siddiser – andre bor bare i Stavanger.

Men Stavanger har aldri vært én ting.

Byen er ikke lenger bare området rundt Vågen, Domkirken og Breiavatnet. Stavanger er en internasjonal by, formet av arbeid, handel, sjøfart, misjon, hermetikk, olje, energi, forskning og teknologi. Folk har kommet hit fra Ryfylke, Jæren, resten av Norge, Europa og verden. De har tatt med seg språk, fag, mat, vaner, tro, ambisjoner og barn. Litt etter litt har de blitt en del av byen.

Slik blir byer til. Ikke én gang for alle, men hele tiden.

Fra siddis til citizen

Ordet «siddis» kan ha sammenheng med det engelske ordet citizen. Vi skal være varsomme med å bygge en hel identitet på etymologi, men tanken er god. En citizen er ikke bare en som er født et sted. Det er en borger. En innbygger. En som hører til i et fellesskap, og som både har rettigheter og tar sin del av ansvaret.

Det er ikke bare et språklig poeng – det er også strategisk.

I årene som kommer, vil Stavanger trenge folk. Vi trenger arbeidskraft, kompetanse, unge familier, studenter, fagarbeidere, gründere, helsepersonell, lærere, ingeniører, kulturfolk og mennesker som vil bygge et liv her. Da bør ikke byen møte nye innbyggere med en følelse av at de alltid vil være litt på utsiden.

Vi trenger ikke færre siddiser. Vi trenger flere.

Men det betyr ikke at alle må kalle seg siddis. Det betyr at ordet må være åpent for dem som vil høre til i det.

Bor du i Stavanger, skal du selvsagt få kalle deg siddis. Ikke fordi du har fortjent det gjennom mange år, men fordi du har valgt å være her. Fordi du arbeider her, studerer her, oppdrar barn her, bruker byen, bryr deg om byen eller bidrar til fellesskapet.

En by som vil trekke folk til seg, må også gi folk ord å høre til i.

Ajax sa det kanskje best: «Ein ekta siddis e den så e med å tjene Stavanger i gagne.»

Det er en rausere og klokere definisjon enn den som bare handler om fødested, dialekt og gamle bygrenser. Den handler om hjertelag. Om å ville stedet vel. Om å bidra. Det trenger Stavanger mer av.

Flere måter å høre til på

Etter kommunesammenslåingen består Stavanger også av Finnøy og Rennesøy. Disse Ryfylkeøyene har bygder, gårder, naust, bedehus, ferjehistorie, jordbruk, havbruk, små lokalsamfunn og en annen rytme enn byen. Det skal vi ikke tvinge inn i et bybegrep. Forskjellen mellom by og bygd er ikke et problem som må løses. Kontrasten mellom brostein og matjord er en rikdom som skal pleies.

For mange på Finnøy, Rennesøy, Mosterøy, Judaberg og Vikevåg er ikke «siddis» et naturlig ord å bruke om seg selv. De er øybuar. Ryfylkinger. Folk fra bygder, gårder, grender og lokalsamfunn med sin egen historie og identitet.

Å høre til i Stavanger kommune betyr ikke at alle skal bli like. Det betyr at kommunen må romme flere måter å høre til på. Noen er siddiser. Noen er øybuar. Noen er begge deler, mens andre bruker helt andre ord om seg selv.

Alle som bor i Stavanger kommune, skal kunne høre til her. Det er nettopp styrken i en stor kommune: At den kan romme både sentrumsgater og øyer, byliv og bygdeliv, gamle familier og nye innbyggere, dialekt og aksent, røtter og valg.

Når gamle ord får nytt innhold, blir historien ikke en lukket arv, men et felles rom. Et åpent siddis-begrep gjør ikke Stavanger mindre stavangersk. Det gjør byen tryggere på seg selv. For den som er trygg, trenger ikke vokte identiteten sin så hardt. Identitet kan deles.

En siddis er ikke bare en som kan peke bakover og si: «Jeg har alltid vært her.»

En siddis kan også være en som peker framover og sier: «Jeg vil være med her.»

Da blir «siddis» ikke et passord til fortiden, men et ord flere kan gå inn i.