Hvem har skylden for millionsprekkene? Villsvinene?

KOMMENTAR: Et offentlig byggeprosjekt som blir mye dyrere. Nå har vi sett det og. Problemet er villsvinene.

Villsvinene står ikke i ro på Randaberg. Det gjør heller ikke prisen på et nytt fotballanlegg, og da har varaordfører Renate Kolnes og resten av kommunestyret et problem. Foto: Anders Minge

Jeg skal pusse opp et bad hjemme. Jeg var noe skeptisk til dette, men min kone allierte seg med en kjempetrivelig snekker som byttet kledning på huset vårt i høst.

– Bør vi pusse opp det badet, spurte min kone snekkeren.

– Ja, det badet kunne trengt litt omsorg, svarte snekkeren.

Så var det avgjort. Kåner og snekkere utgjør mektige allianser. En stakkar bladfyk har ikke stemmerett i sånne situasjoner, så vedtaket ble oppussing.

Men hva vil det koste? 100.000? 200.000? 350.000?

Jeg har spurt kamerater som eier snekkerbelter og sånne tommestokker. Jeg har søkt på nettet. Jeg har spurt min nye verstevenn ChatGPT. Jeg har bedt om pris fra en profesjonell mann med profesjonell tommestokk som jeg har fått anbefalt. Jeg venter spent på svaret.

Så nå står jeg her, med et vedtak om å pusse opp badet, med bare en vag anelse om hva dette marakkelset vil koste.

Jeg kunne blitt politiker, for eksempel i Randaberg.

Hvor dyrt er et rådhus?

Vi starter i Stavanger. Det ble et forferdelig spetakkel da rådhuset i Stavanger ble mye, mye, MYE dyrere enn vi trodde. I 2018 var den presenterte prislappen 260 millioner. Så kom det nye kalkyler, nye undersøkelser og nye anslag.

Prisen gikk opp, opp, opp. Når rådhuset åpnes, vil Stavanger kommune ha brukt 580 millioner kroner på prosjektet. Årsakene er mange, dels kompliserte og godt dokumenterte. Hvem som har skylden, er imidlertid et litt åpent spørsmål, og et like åpent sår. Administrasjonen? Politikerne? Tings iboende kompleksitet?

I Stavanger var/er ikke politikerne og administrasjonen en gang enige om hva som er budsjettsprekk og hva som er naturlige prisøkninger. Det er en saus av anslag, kalkyler, modning, beregninger. For når vet man egentlig hva noe koster?

Et anslag på badet mitt, fra en kompetent kamerat, sier 150.000 kroner. 250.000, mener et diskusjonsforum på nettet. «Sko lett gjort det sjøl for onna 40.000», sa en bekjent optimistisk.

Nå har Randaberg fått en sak som i form ligner litt. Skalaen er mindre, men et nytt fotballstadion er et svært prosjekt i Randaberg-målestokk. Herligheten som skulle koste 80 millioner kroner, har blitt 29 millioner dyrere.

Her har VAR kommet inn og satt politikerne i offside.

Løpende villsvin

Kommunedirektøren, som rådgir politikerne, advarte mot å si ja til å bygge, men entusiasmen i kommunestyret var stor, så det ble et ja. Fotballen er ekstremt viktig i Randaberg. Nå sitter de fint i saksen. Varaordføreren skjemmes, Frp vurderer å snu i saken, mens ordfører Jarle Bø – Randabergs minst bekymra mann 20 år på rad – irriterer seg over at ikke gravemaskinene er i gang.

Sentralt i sånne byggeprosjekter står spørsmålet «når vet vi hvor mye dette koster»? Først bestemmer gjerne politikerne at de ønsker å bygge noe. Så får de et ganske grovt prisanslag. Så sier de ja. Så kommer et bedre anslag. Vil dere fremdeles? Ja, vi peiser på. Så kommer et finjustert anslag. Så settes spadene i jorden, og da dukker det opp kranglete fjell, økte priser på betong, nye krav og andre ting som gjør alt dyrere.

Og dyrere.

Og dyrere.

Ikke alltid, men for ofte.

For lokalpolitikerne føles dette noen ganger som å skyte på løpende villsvin. En underholdende, men litt farlig sport.

Hva det faktisk koster

Politikerne er prisgitt at fagfolkene i kommunen, administrasjonen, gir dem så gode og nøyaktige tall som mulig. De trenger på sin side gode tall fra entreprenører og eksperter. Så må de som leder prosjektene være gode når byggingen starter. Det er komplisert.

Men asså: At et fotballanlegg blir 35 prosent dyrere på noen måneder er et politisk problem, uansett årsaken til prisøkningen. Altfor ofte vet ikke, forstår ikke eller undervurderer, politikerne hva ting faktisk vil koste når regningene skal betales.

Det er et stort problem.

Et skikkelig godt knødd prosjekt omtales gjerne som et «P-85-estimat». Det betyr at det er 85 prosent sjanse for at det ikke kommer overskridelser. Da står villsvinene noe mer i ro, men de beveger seg muligens 15 prosent, og det gjør det mye vanskeligere å treffe.

Kommer det en utsettelse, kanskje et år eller to, stiger prisene. Alt stiger med 3–4 prosent hvert år, og kanskje hopper prisen på stål, betong, kunstgress eller tverrliggere med 10–20 prosent. Ligger sånne ting inne når man i 2026 vedtar å bygge noe som kanskje ikke står ferdig før 3–4–5 år senere? Vet politikerne det? Får de den informasjonen? Tar de høyde for det?

I Randaberg mistenker jeg at svaret er «nja». Det kommunestyret faktisk bestemte, er at « ... endelig kostnadsramme fastsettes når prosjektet er ytterligere modnet».

Nå er plommene modne. De ble 35 prosent dyrere. Og nå er vi vel sikre på at vi vet prisen?

Ingen vet sikkert

Nei, da. Selv gode, kvalitetssikra tall på bygging av baner og klubbhus er litt usikre. For å gjøre det enda litt vanskeligere:

I Randaberg skal kommunen og Randaberg Fotball bytte tomter. Det skal – etter planen – bygges hus der fotballen i dag har sitt stadion. Hva vil kommunen tjene på å selge de tomtene? Ingen vet sikkert.

Stadion-prosjektet på Randaberg kommer ganske sikkert til å løse seg. Men hva med nytt teater og museum i Stavanger? 3,55 milliarder tror vi det koster nå, når politikerne skal vedta byggingen.

Men hva vil det faktisk koste? Det er en ekte og rasjonell bekymring.

Politikerne sliter for ofte med det samme som meg og dette badet. Jeg aner egentlig ikke hva et bad koster. Jeg har bare vedtatt å bygge det og håper de fordømte villsvinene står så stille som mulig.