Hvem er villige til å finne løsninger?

Dette er ikke en overraskelse. Tallene har vært kjent lenge.

Det vi også vet, er hva som virker. Regelmessig fysisk aktivitet, sosial tilhørighet og tidlig innsats reduserer behovet for kostbar behandling senere. Fysisk aktivitet er blant de best dokumenterte forebyggende tiltakene vi har – både for fysisk og psykisk helse.

Likevel finnes det et paradoks.

Offentlige instanser sier at forebygging er viktig. Strategiene er tydelige. Intensjonene gode. Men systemene er i liten grad rigget for reelt samarbeid med de mange private og ideelle aktørene som driver forebyggende arbeid hver eneste dag i Kristiansand.

Rundt om i byen finnes det tilbud som bidrar til at voksne og eldre holder seg aktive, selvhjulpne og mindre ensomme. Mange av disse gjør en betydelig innsats for folkehelsen – uten offentlig støtte.

Men når slike tilbud ikke kan formidles via offentlige kanaler, når fastleger og sykehus av hensyn til regelverk vegrer seg for å informere om lokale alternativer – hva skjer da? Da overlates ansvaret til tilfeldigheter.

Det koster ikke kommunen, sykehuset eller fastlegene én krone å gjøre informasjon tilgjengelig. Det koster ikke noe å opprette en nøytral oversikt over kvalitetssikrede forebyggende tilbud i kommunen. Likevel virker det som om frykten for å trå feil veier tyngre enn viljen til å gjøre det som kan være riktig.

Samtidig vet vi at kostnadene ved å reparere når helsen først svikter, er enorme både økonomisk og menneskelig.

Hvis vi virkelig mener at forebygging er avgjørende for en bærekraftig eldreomsorg, må vi også våge å diskutere hvordan vi samarbeider bredere. Ikke bare innenfor det offentlige systemet, men på tvers.

Spørsmålet er derfor ikke om forebygging er viktig. Det vet vi at det er.

Spørsmålet er: Hvem er villige til å finne løsninger?

Finnes det en vilje i Kristiansand til å etablere en modell der offentlige instanser og private og ideelle aktører sammen kan gjøre kvalitetssikret informasjon tilgjengelig for innbyggerne?

Kan vi utvikle en nøytral, åpen oversikt over forebyggende tilbud? Kan fastleger få et verktøy de trygt kan bruke? Kan kommunen ta initiativ til en struktur som gjør samarbeid mulig – uten at det oppleves som reklame?

Dette handler ikke om enkeltaktører. Det handler om innbyggerne våre.

Hvis målet er at flere skal holde seg friske, selvhjulpne og aktive lenger – hvem tar initiativet til å samle kreftene?

Kristiansand trenger ikke flere strategidokumenter. Vi trenger praktiske løsninger.