Hvem er det vi egentlig sparer for?

DEBATT: Jeg er forelder til et barn i første klasse ved en kommunal skole i Stavanger. Etter hvert som hverdagen går, sitter jeg igjen med et stadig sterkere spørsmål: Hvilken vei er det vi går, når sparekniven igjen og igjen rammer barnas skolehverdag?

Hvor langt skal sparing og kutt gå?! Hvor lenge skal vi normalisere beslutninger som rammer barna våre og livskvaliteten vår, spør Farzaneh Nikzad Amoli (bildet). Foto: Privat

Skolen barnet mitt går på er 50 år gammel. Bygget er slitent, fargeløst og trist. Uteområdet mangler både belysning og aktivitetsmuligheter, og på vinterstid er det rett og slett mørkt og lite innbydende. Dette er et sted barn tilbringer mange timer hver eneste dag – i en fase av livet der miljø, trivsel og trygghet har enorm betydning.

Uteområdet har dårlig drenering. Når det regner, blir store deler av skolegården fylt med vann. Det dannes store dammer, og betydelige deler av uteplassen blir ubrukelig. Dette er ikke et engangstilfelle, men et tilbakevendende problem som gjør at barna mister viktige leke- og aktivitetsområder store deler av året.

Samtidig har skolen i praksis kun ett tørkeskap for to klasser – et skap som knapt fungerer. Det er langt fra nok for rundt 40 elever. Resultatet er at barn som har lekt ute og blitt våte, ikke får tørket klærne sine på skolen. I stedet må de ta med seg våte dresser, regntøy og sko hjem hver eneste dag. For en førsteklassing som går hjem selv, betyr dette å bære tunge poser med våte klær dag etter dag. Kanskje virker dette som en liten detalj sett fra et budsjettkontor – men for et barn er det en stor belastning.

Bilde fra Madlavoll skole. Foto: Jarle Aasland

Læreren beklaget rotet

Skolen har også et basseng som har vært stengt over lang tid. Et basseng som tidligere kunne vært brukt til undervisning, aktivitet og mestring, står nå ubrukt. Nok et eksempel på manglende vedlikehold og prioritering, og nok et tilbud barna mister – både fysisk og sosialt.

Under julekonserten på skolen opplevde vi noe som gjorde sterkt inntrykk. Læreren måtte beklage for skitt og rot på gulvet. Ikke fordi de ikke bryr seg, men fordi det er kuttet i renhold. Lærerne må bekymre seg for rengjøring av skole og klasserom i tillegg til alt det pedagogiske ansvaret de allerede har. Er det virkelig slik vi ønsker at tiden og kompetansen deres skal brukes?

Jeg har inntrykk av at det har blitt gjort svært lite med denne skolen siden den ble bygget for rundt 50 år siden. Samtidig snakker vi stadig mer om barns psykiske helse, trivsel og oppvekstvilkår. Da må vi også tørre å snakke om rammene barna faktisk møter i hverdagen.

Jeg forstår konseptet med å spare penger. Jeg forstår også ønsket om å ikke bruke for mye av landets ressurser og å tenke langsiktig. Det er i utgangspunktet fornuftig. Men da må vi stille det viktigste spørsmålet: Hvem er det vi sparer disse pengene for? Er det ikke nettopp for de neste generasjonene?

Vi kunne fått mange skoler for dette

Jeg mener ikke at vi skal bruke opp landets ressurser ukritisk. Men samtidig må vi våge å se kritisk på hvordan penger brukes i dag. Når barnas skolehverdag blir nedprioritert, mens store og kostbare prosjekter gjennomføres uten samme kritiske blikk, er det lov å undre seg over prioriteringene.

Hvor nødvendig var det for eksempel å bygge sykkelvei hele strekningen mellom Stavanger og Sandnes? Hvor stor andel av befolkningen bruker denne daglig – og hvor realistisk er det i store deler av året, med værforholdene vi har? For mange barnefamilier er dette uansett ikke et reelt alternativ. Foreldre skal levere og hente i barnehage og skole, og deretter jobbe fulle arbeidsdager. Å sykle til jobb er for mange rett og slett ikke mulig.

Jeg kan ikke la være å tenke på hvor mange skoler eller barnehager som kunne blitt bygget eller oppgradert for de samme pengene. Hvor mye bedre uteområder, belysning, vedlikehold, utstyr og bemanning vi kunne gitt barna våre. Hvor mye trygghet, trivsel og omsorg som kunne blitt skapt – hver eneste dag.

Dette er ikke sløsing

Å jobbe som lærer, barnehageansatt eller med barn generelt er svært krevende. Likevel ser vi stadig kutt i bemanning, mangel på vikarer, lav lønn og økt press. Dette gjør yrkene mindre attraktive, og konsekvensene rammer barna direkte. Mindre personale betyr mindre oppfølging, mindre trygghet og mindre omsorg – samtidig som samfunnet i økende grad er avhengig av at begge foreldre jobber full tid. Mange barn begynner i barnehage før de er ett år, og tilbringer mer tid der enn sammen med foreldrene i hverdagen, utenom natt og søvn.

Å investere i barn og oppvekst er ikke sløsing. Det er den mest langsiktige og ansvarlige investeringen vi kan gjøre. Spørsmålet er om vi faktisk er villige til å vise det i praksis.

Til slutt er spørsmålet dette: Hvor langt skal sparing og kutt gå?! Hvor lenge skal vi normalisere beslutninger som rammer barna våre og livskvaliteten vår?