Hvem eier vannet i kraftmagasinene?

Jeg hadde en helt sentral rolle i utformingen av loven i 1990 og tar i dette innlegget opp dagens bruk av loven som det kan reises spørsmål om.

Før energiloven ble vedtatt hadde norsk kraftforsyning etablert en nasjonal kraftbalanse basert på summen av lokale kraftverk. Men hvert lokale kraftselskap hadde ansvar for lokal strømpris basert på kostnadene i de lokale, ofte kommunalt eide kraftselskap. Usikkerhet i utvikling av de lokale kraftbehov ga på 80-tallet en betydelig overutbygging av kraft i det norske samfunn.

Energiloven etablerte et nasjonalt kraftsystem for alle lokale kraftselskaper. Det førte til en lavere nasjonal strømpris som ga underskudd i enkelte lokale selskap. For å kompensere for dette ble norske strømkunder belastet med en del av kostnaden for nettet, som fram til 1990 hadde vært 100 pst. finansiert av vannkraftverk fram til hver enkelt lokale norske strømkunde. Men dette var ment som en midlertidig kostnadsfordeling inntil det nasjonale kraftmarkedet igjen kom i økonomisk balanse. Den nye energiloven var basert på et nasjonalt system hvor kostnad for markedets infrastruktur i minst mulig grad skulle påvirke strømpris til kunder og produsenter. Men slik fungerer det ikke i dag. Norske strømkunder belastes i dag en nettkostnad som selger strøm til utlandet, utover nasjonal kraftbalanse.

Departementet overtok ansvaret for strømforvaltningen fra den norske «samkjøringen», som inntil da hadde organisert nasjonalt strømprisnivå. Da dukket det opp et formelt detaljproblem. Energiloven forutsatte et markedsbasert prissystem, men tidligere hadde kraftbransjen forvaltet vannet i magasinene på en langsiktig nasjonal fysisk bruk av vannet hvor verdien av vann ikke formelt var regnskapsført økonomisk. En rent formell detalj. På grunn av tidsnød ble det overlatt til NVE å finne en praktisk formell løsning. Men dette gjorde ikke NVE og vannet i magasinene, som formelt er eid av norske vannkraftverk, har ikke fått en verdi som sikrer en stabil nasjonal strømpris for norske kunder. For det er norske kunder, i tråd med den norske stat og energilovens forutsetninger, som har det økonomiske eierskapet til vannet i magasinene. Vannets verdi er ikke økonomisk regnskapsført i de norske kraftselskapene.

Norske vannkraftverk har likevel beholdt en bruksrett til vannet i magasinene. Men verdien av vannet, som norske strømkunder via staten er eiere av, selges av vannkraftverk til en økonomisk verdi som ikke gir økonomiske fordeler til de norske innbyggere som formelt er eiere av vannet. Så lenge vi hadde en begrenset kapasitet til nasjonal eksport og import av strøm for å sikre en gunstig nasjonal kraftbalanse, ga ikke dette store ulemper for norsk befolkning. Men den dagen vi økte eksportkapasitet til England i 2021 førte dette til at verdien av vann i magasinene ble solgt i Norge til en mye høyere pris enn forutsatt for norske innbyggeres juridiske eierskap til vannet.

Energilovens forutsetning om å anvende nasjonale kraftressurser samfunnsmessig til det beste for norske innbyggere er da ikke fulgt opp. Vannet i magasinene er formelt fortsatt eid av norske innbyggere, men verdien av vannet brukes av lokale kraftselskap i et internasjonalt kraftmarked. Eiere av kraftselskap får da den økonomiske verdi av vannet som formelt er eid av norske innbyggere.

Noen mener at vi må akseptere dagens situasjon gjennom vår avtale med EU. Men den økonomiske markedsverdien av vannet i norske magasiner er ikke regnskapsført verken i den norske stat eller i de enkelte kraftselskap.

Det er utvilsomt et tankekors at den økonomiske konsekvensen av vårt samarbeid med EU er at vannet i våre magasiner, som formelt ikke er godkjent eller registrert som en regnskapsmessig økonomisk verdi for norske strømkunder, selges til utlandet og importerer høy norske strømpris. Økt kostnad for nasjonalt strømnett og kabler til utlandet dekkes heller ikke av den økte inntekt norsk vannkraft får gjennom tilknytning til EU sitt kraftsystem.

En praktisk løsning på dagens situasjon kan være at verdien av vannet i magasinene må registreres regnskapsmessig formelt og brukes til å finansiere nasjonal infrastruktur for strøm til norske innbyggere og næringsliv. Et slikt system kan sikre et stabilt gunstig nasjonalt kraftsystem for norsk befolkning og næringsliv over tid. Energiloven må i tillegg også anvendes slik at den likestiller økt kraftproduksjon med økt satsing på ENØK.

Infrastrukturen for et marked, slik vi har i kraftsektoren, må etter økonomisk teori finansieres slik at det i minst mulig grad påvirker selve handelen mellom kjøper og selger i markedet. Slik er det ikke i dagens kraftsituasjon. Grunnrenten som representerer den økonomiske nettogevinst i kraftsektoren må brukes til å finansiere strømnettet som hovedregel. Det vil redusere det aller meste av nettleien for vanlige strømkunder og næringsliv i Norge.