Hvem betaler regningen for eksport-i­veren? Det gjør norske forbru­kere.

Tillit til at eksport skjer i balanse med innenlands forsyningssikkerhet. Tillit til at markedet fungerer. Men spørsmålet melder seg stadig tydeligere: Hvor lenge kan vi egentlig fortsette å stole blindt på det systemet vi har i dag?

Så langt i år har Norge eksportert over 11 TWh strøm – midt i en periode med historisk lav magasinfylling, særlig i Sør-Norge. I prisområde NO2 – som dekker store deler av Sørlandet og Sørvestlandet – ligger fyllingsgraden nå på bare 60,2 %, og har de siste månedene vært faretruende nær bunnen av 20-årsstatistikken.

Dette skjer samtidig som NO2 er eksportmotoren i det norske kraftsystemet. Søndag og mandag denne uka ble det eksportert 4 500 MW strøm fra Norge – mer enn hele Oslo bruker på en kald vinterdag. Store mengder gikk til Tyskland, Nederland og Storbritannia, hvor strømprisene er langt høyere enn her hjemme. Kraftprodusentene tjener godt på dette. Skjerka kraftverk i Åseral alene produserer årlig nesten 800 GWh, og kraftverkene i NO2 henter nå inn over 120 millioner kroner per dag, ifølge tall fra Nord Pool og Europower.

Og hvem betaler regningen for denne eksportiveren? Det gjør norske forbrukere.

Magasiner tappes – mens Europa kjøper billig

Skjerkevatn i Åseral, som forsyner Skjerka kraftverk, er nå 17 meter under full dam. Å Energi, som eier kraftverket, medgir at vinteren var snøfattig og våren tørr. Likevel fortsetter produksjonen og eksporten. Rosseland i Å Energi sier rett ut: «Vi har plass til mer vann». Men man fyller altså ikke – man tømmer.

Samtidig har strømprisene i Sør-Norge vært blant de høyeste i Europa. NO2 har hatt priser over 80 øre/kWh de første dagene i juli, mens NO5 – bare et par mil unna – har hatt priser under 30 øre. Over 50 øre/kWh i forskjell – for den samme varen i samme landsdel.

Prisområdesystemet skal i teorien sikre rasjonell strømflyt og riktige prissignaler. I praksis har det blitt et system som belønner eksport og straffer forsiktighet. En produsent i NO2 tjener 15 ganger mer per time enn kollegaen sin i NO5. Hvor er logikken?

Uansvarlig autonomi

Det er på tide å stille spørsmålet politikerne hittil har unngått: Bør kraftprodusentene fortsatt få operere så fritt som de gjør?

Når magasinfyllingen er under normalen, eksporten er rekordhøy og prisene i Sør-Norge nærmer seg krisenivå, er det ikke lenger holdbart at vannmagasiner – en nasjonal ressurs – brukes som verktøy for maksimal profitt.

Vi trenger styring. Ikke full nasjonalisering, men klare retningslinjer for når eksport må bremses, når produksjon skal holdes igjen, og når ressursene må prioriteres til innenlandsk behov.

Markedet alene klarer ikke dette. Kraftprodusentene gjør bare det de er rigget for: å maksimere inntjening. Men vannet i magasinene er vårt – fellesskapets ressurs. Den må behandles deretter.

Hva skjer neste vinter?

Hvis sommeren forblir tørr og magasinene ikke fylles opp, går vi en ny vinter i møte med svakt utgangspunkt. Da kommer prisene. Da kommer frykten. Og da kommer politikerne løpende etter med støtteordninger – fordi de ikke tok grep mens det fortsatt var sommer og mulighet for å bygge opp reserver.

Hvorfor skal vi alltid vente til krisen er et faktum?

Norge trenger en ny kraftpolitikk. En som setter beredskap og forsyningssikkerhet over eksportinntekter. En som sørger for at strømprisene ikke blir et lotteri basert på hvor du bor. Og en som gjør det klart at kraftprodusentene ikke kan drive på som selvstendige handelsnasjoner – mens resten av oss tar risikoen.