Hva skjer, Norge? Er dere i ferd med å holde dommedag over dere selv?

Den avdøde seksualforbryteren Jeffrey Epstein hadde kontakt med flere nordmenn. Hvorfor rammer alle skandalene Norge og ikke andre skandinaviske land? spør den danske redaktøren Christian Jensen. Foto: Epstein-dokumentene

Skandalene slår splinter i det norske selvbildet. Vårt søster- og broderfolk må spørre seg selv: Er vi fortsatt den nasjonen som vi elsker å se oss selv som?

Norge forsøker for øyeblikket å finne seg selv i et moralsk mørkeland de selv har skapt.

Vi kjenner historien om kronprinsesse Mette-Marits overnattinger hos seksualforbryteren Jeffrey Epstein i Palm Beach. Vi kjenner deres lumre e-poster om «konejakt» i Paris, «utroskap», skandinavisk «konemateriale», og om det er upassende å foreslå et bilde av nakne kvinner med surfebrett under armen som wallpaperwallpaperI denne sammenhengen kan «wallpaper» bety både skjermbakgrunn og veggtapet. for sin da 15 år gamle sønn.

Vi kjenner historien om nettopp kronprinsessens sønn, Marius Borg Høiby, som nå sitter tiltalt i retten i Oslo, anklaget for blant annet voldtekter, mishandling, vold, trusler og skadeverk i et skrekkens tiltaleskrift med 38 alvorlige anklager. (Høiby erkjenner ikke straffskyld for de mest alvorlige tiltalepunktene, red.anm.)

Og vi kjenner historien om Thorbjørn Jagland, som blant annet var Norges statsminister og leder av Nobelkomiteen. Han etterforskes for mulig grov korrupsjon etter avsløringer i Epstein-dokumentene.

Akkurat som tidligere fredsmegler Terje Rød-Larsen hadde Jagland inntil flere møter med Epstein.

Denne lavinen av skandaler slår splinter i det norske selvbildet i en slik grad at vårt søster- og broderfolk i dag må spørre seg selv:

Er vi fortsatt den nasjonen bygget på måtehold, humanisme, internasjonalt utsyn og høy moralsk faneføring som vi elsker å se oss selv som?

Skandalene tegner i hvert fall et bilde av at institusjoner som bærer Norges moralske kompass og nasjonens ordensbånd, har latt seg undergrave moralsk av en sjarmerende svindler og styrtrik seksualforbryter: Kongehuset, Stortinget og altså selveste Nobelkomiteen, som ellers hvert år fra Festsalen i Oslo rådhus lovpriser kampen mot de mørke kreftene som nasjonens egne topper er blitt en del av.

De opphøyde har latt seg rive ned fra Olympen, og med seg i fallet har de tatt speilet som nasjonen vanligvis ser seg selv i.

Hvorfor Norge?

Men hvorfor rammer alle skandalene Norge og ikke andre skandinaviske land? Finnes det en særlig disposisjon for skandalisering i toppen av det norske samfunnet?

Det spørsmålet stilte Aftenposten meg forleden. Trolig mest fordi jeg tidligere har forstyrret den norske idyllen med en annen debatt om Norges grenseløse rikdom, som har forblindet nordmenn i en slik grad at de ikke lenger bør kunne se seg selv i øynene.

Den debatten handler om hvordan Norge har tjent minimum 3000 milliarder kroner i ekstrafortjeneste på salg av olje og gass etter og på grunn av Russlands invasjonskrig i Ukraina. Likevel plasserer Norge seg på en pinlig sjetteplass blant de vestlige landenes bidrag pr. innbygger frem til 2025.

Selv om statsminister Jonas Gahr Støre som følge av debatten valgte å øke Ukraina-bidraget med 50 milliarder kroner i fjor, er det fortsatt usselt.

Så hva er det med Norge? spurte Aftenposten. Jeg hadde ikke et godt svar. Handler det om at oljemilliardene har gitt toppen av det norske samfunnet adgangsbillett til et internasjonalt nettverk og jetsettliv? Kanskje. Men finnes det en dypere forklaring?

Kan hovedpersonen i «Mysterier» være en veiviser?

Summen av de norske skandalene ledet meg i retning av den uhyggelige følelsen i kroppen jeg satt igjen med, da jeg leste en roman av en av Norges største – og for øvrig selv skandaliserte – forfattere: Knut Hamsuns «Mysterier».

Modernismens store mester svermet selv for den høyeste makten i sin samtid. Han besøkte Adolf Hitler i Berlin og ga sin nobelpris i litteratur til propagandaminister Joseph Goebbels, noe som var et politisk og moralsk syndefall Norge aldri for alvor har tilgitt ham.

Den nasjonale krisen kan kanskje brukes til utvikling fremfor avvikling av det norske selvbildet, skriver den danske redaktøren Christian Jensen. Foto: Claus Bech, Ritzau Scanpix/NTB

Kanskje kan hovedpersonen i «Mysterier» være en veiviser til forståelsen av den delen av Norges nasjonalkarakter som slår igjennom i dag?

I romanen ankommer Johan Nagel i en oppsiktsvekkende gul dress til en liten norsk kystby. Han bærer på en koffert og en uhyggelig fortid som ingen kjenner, selv om bysladderen raskt begynner å gå. Johan Nagel kaller seg selv «en tilværelsens utlending». For alle andre fremstår han som en selvopptatt åndsaristokrat som forelsker seg i den vakre Dagny Kielland, samtidig som han dras mot gammeljomfruen Martha Gude med hvitt hår.

Johan Nagel skildres som en morsom, drømmende, sjarmerende og farlig figur. Han er innrammet av et splittet sinn som konstant leder ham selv og alle andre i hans nærhet i samme retning som Norge for øyeblikket beveger seg: mot ulykke og fall.

Gjenkjennelig i dag?

Ja, kanskje er det nettopp Johan Nagel som i dag stikker hodet frem og sier «bø»? Kanskje representerer han det norske svermeriet for rikdom som lar seg forblinde av det internasjonale jetsettets sirener, uten å få øye på kyklopenkyklopenEn enøyd kjempe fra gresk mytologi, kjent for å ha ett stort øye i pannen. i fjellsiden?

«Jeg savner deg, min sprø venn», skrev kronprinsesse Mette-Marit til Epstein.

Da «Mysterier» utkom i 1892, skapte den både sjokk, forvirring og forbauselse. På samme måte som dagens skandaler – uten sammenligning for øvrig – gjør akkurat nå.

Avvikling av det norske selvbildet?

«Å dikte er å holde dommedag over seg selv», skrev Knut Hamsun i en av romanens kjernesetninger, som for øvrig er et lån fra dikteren og dramatikeren Henrik Ibsen.

Kanskje er det nettopp det Norge er i ferd med å gjøre i virkelighetens verden: å holde dommedag over seg selv.

I så fall finnes løsningen på den nasjonale krisen hos ham som har vært med på å skape deler av den ved å hamstre oljemilliardene i stedet for å gi dem tilbake til Ukraina: statsminister Jonas Gahr Støre.

Helt uvanlig har statsministeren valgt å komme med en moralsk fordømmelse av kronprinsessen.

«Jeg forstår at mange reagerer på det som kommer frem i dokumentene. Det gjør jeg også. Det har også det siste døgnet kommet frem opplysninger som ikke stemmer overens med det som tidligere er kommet frem i offentligheten», uttalte Jonas Gahr Støre til NRK.

«Kronprinsessen har selv uttalt at hun har utvist dårlig dømmekraft, noe jeg er enig i.»

Det er modig sagt.

Men når den norske statsministeren nå først er i gang, kunne han med fordel også tilpasse sin egen dømmekraft bedre til virkeligheten når det gjelder Norges støtte til Ukraina.

I så fall vil den nasjonale krisen kanskje kunne brukes til utvikling fremfor avvikling av det norske selvbildet.

Teksten er oversatt av debattredaksjonen ved hjelp av kunstig intelligens.