Hva om krigen rammet Norge? Ville forsidene fylles av menn i kamuflasje og kvinner som flyktninger og mødre?

Fra A-magasinets reportasje «Kvinnenes krig», mars 2023. Ljuba (bildet) var da 27 år og sanitetssoldat i en stormbataljon. Foto: Gina Grieg Riisnæs

25 år etter FNs resolusjon 1325 blir kvinner fortsatt ikke sett på som en selvsagt del av sikkerhetsbildet. Det er dypt urovekkende.

I år er det 25 år siden FNs sikkerhetsråd vedtok resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Et kvart århundre har gått siden verdenssamfunnet slo fast at kvinner ikke bare er ofre i krig, men også ledere, forsvarere og fredsbyggere.

Likevel – mens krigene raser i Ukraina, Gaza og Sudan – er det påfallende stille om kvinnene som står midt i krigen. Jeg ønsker flere overskrifter. Jeg ønsker også flere intervjuer med de ukrainske kvinnene som om dagen klipper hår eller underviser i klasserom – og om natten tar på seg uniform og skyter ned droner. Omkring 20 prosent av Ukrainas forsvarsstyrker er kvinner. Dette er ikke lenger et unntak – det er dagens virkelighet.

Historien gjentar seg. Under andre verdenskrig bidro kvinner i motstandsarbeidet, til etterretning, i helsevesenet og til produksjon. Likevel ble de nærmest skrevet ut av historien. 80 år senere skjer det igjen.

Kvinners innsats i dagens konflikter blir sjelden løftet frem. Det man ikke ser, verdsetter man ikke – og det man ikke verdsetter, investerer man ikke i.

Hva om krigen rammet Norge? Ville vi fortsatt fylle forsidene med menn i kamuflasje? Ville kvinnene igjen blitt fremstilt kun som flyktninger og mødre?

Vi har kvinner i Forsvaret. Vi har prinsesse Ingrid Alexandra – en tydelig og verdig representant for en ny generasjon. Likevel, i møte med krig, blir kvinner fortsatt marginalisert i offentligheten.

Det blir ikke forsvarsevne uten forsvarsvilje. Og det blir ikke forsvarsvilje uten å involvere hele samfunnet – både sivile og militære, kvinner og menn. Å anerkjenne kvinners innsats handler ikke om symbolpolitikk. Det handler om beredskap og bærekraft.

25 år etter FNs resolusjon 1325 blir kvinner fortsatt ikke sett på som en selvsagt del av sikkerhetsbildet. Det er dypt urovekkende. Når kvinnelige fredsbyggere, forsvarere og forhandlere holdes utenfor, blir selve freden svakere.

Resolusjon 1325 handler om mer enn kjønn. Det handler om kvaliteten på freden vi bygger og hvem som anerkjennes som en del av løsningen. Hvorfor er det fortsatt så vanskelig å se kvinnene – når de aldri har sluttet å kjempe?