Hva nå, lille land? Hva nå, Støre?

3 hours ago 1

Som nærmeste nabo til Russland, og helt avhengig av et USA som nå kan vende oss ryggen - hva i all verden skal Norge gjøre?

Avskrekking og beroligelse, har gjennom hele etterkrigstiden vært bærebjelken i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Både da Vestens hovedfiende var det kommunistiske Sovjetunionen, og da Sovjetunionen gikk i oppløsning og vi måtte forholde oss til et nytt Russland.

For tidlig å ta noe for gitt

Samtidig som vi hele tiden, i alle årene etter andre verdenskrig, visste at vi kunne lene oss på amerikanerne. De hadde ryggen vår. Og vi hadde, i kraft av vårt naboskap til Russland, noe å tilby USA. Etterretning, og tilgang til norsk jord.

Med den tilgangen hadde amerikanerne kontroll med og oversikt over Russlands store lagre av atomvåpen. Mange av disse våpnene kunne rekke frem til amerikanske storbyer.

For selv om vesten håpet Russland ville ta del i den nye internasjonale orden etter at den kalde krigen tok slutt rundt 1990, var det for tidlig å ta det for gitt. NATO-alliansen besto, selv om de aller fleste land rustet ned. De tok ut det som i ettertid kalles for “fredsdividenden”. Brukte mer penger på velferd og andre goder, og mindre på forsvar.

Etter det islamistiske terrorangrepet på tvillingtårnene i New York 11. september 2001 var det USA som trengte oss. Vi gikk inn i krigen mot terror. NATOs oppdrag ble anderledes. Soldater fra europeiske land, også fra Norge, opererte langt hjemmefra. Som i Afghanistan.

Styrket samarbeidet i nord

Russland, som hadde blitt invitert inn i en rekke av de tidligere vestligdominerte internasjonale organisasjonene, blant annet deler av NATO-samarbeidet, strevde med å finne sin naturlige plass.

Det ble stadig tydeligere at Russland under leder Vladimir Putin så seg selv og landet sitt som større og mektigere enn det han mente at verden forsto.

Støre var utenriksminister i disse årene. Han og daværende statsminister Jens Stoltenberg forsøkte lenger enn de fleste andre land å bygge bro til Putins Russland. De styrket samarbeidet i nordområdene, og var opptatt av å knytte tette vennskapsbånd mellom nordmenn og russere på hver side av grensen.

Det var viktig og riktig - lenge. Norge er nødt til å forholde seg til Russland som nabo, også i dårlige tider.

Det politiske Norge samlet

Men da Russland annekterte Krym i 2014, ble det bekreftelsen på det mange hadde hatt mistanke om: Russland hadde aggressive ambisjoner. På det tidspunktet hadde Høyres Erna Solberg tatt over som Norges statsminister.

Da Støre kom tilbake i regjering i 2021, nå som statsminister, lurte noen på om han fortsatt befant seg mentalt i 2013. Han hadde lenge hatt en mykere tone overfor Russland enn den avtroppende Solberg-regjeringen.

Støre-regjeringen fikk også kritikk av opposisjonen for manglende støtte til Ukraina i dagene og ukene før Russlands fullskala invasjon vinteren 2022.

Men nå er Norge blant landene som gir mest i støtte. Det politiske Norge er samlet, både om støtten til Ukraina, og om en plan for massiv opprustning av vårt eget forsvar.

Det er avgjørende viktig i tider som dette.

EU - åpenbart

Ekstra alvorlig blir situasjonen fordi det ikke lenger bare er i forholdet til Russland vi må tenke nytt. Det må vi også gjøre i vårt forhold til USA. Vår nærmeste allierte, vår beskytter og venn.

Hvor skal vi gå da?

Norsk EU-medlemskap er et åpenbart svar. Men det kan ikke være det eneste.

Vende oss mot Kina?

Det er en dårlig ide. Kina er et autoritært regime, som er på vei til å bli en ny supermakt. Både økonomisk, teknologisk og militært. Med null respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Et regime som driver med streng sosial kontroll av sine innbyggere, særlig gjennom digitale verktøy som ansiktsgjenkjenning.

Håpet fra Canada

Et håp ble tent i Davos denne uken, gjennom talen til Canadas statsminister, Mark Carney. Han inviterte andre mellomstore og mindre land til å samarbeide tett for å forsvare de verdiene som ligger i våre liberale, åpne demokratier.

For å opprettholde sikkerhetsgarantiene som ligger i forsvarsalliansene våre, også dersom USA svikter. Skape nye forpliktende bånd mellom land som deler verdier og verdenssyn. I fellesskap sørge for tilgang til kritiske råvarer, som sjeldne mineraler som trengs for å utvikle nye teknologier.

Canada har nylig inngått et strategisk partnerskap med Kina. Det er ikke i tråd med Carneys budskap om at de liberale demokratiene må stå sammen.

Men det er fullt mulig å se nye typer samarbeid med land som Canada, Australia, Sør-Korea, Japan og andre demokratier som i stor grad bygger på de samme verdiene som oss.

Støre må lede an

Når den verdensorden vi kjenner er i ferd med å ryke, må lederne våre tenke nytt. De store ansvarlige partiene her hjemme bør sette seg ned - sammen. Finne en ny vei. Som handler om mer enn EU. Men også om EU. Selvsagt.

Støre må, som statsminister, lede an. Samtidig som han må bygge bro til det Amerika som ikke er Donald Trump. Amerikanerne må se at vi er sterke. At vi står opp for oss selv, ikke lar oss herje med.

Støre må selvsagt fortsatt forholde seg til den som sitter i Det hvite hus. Vi er avhengige av USA. Derfor må vi beskytte alt det ved samarbeidet som fungerer, og som gir oss trygghet i møte med et aggressivt Russland.

«Democracy first»

Alt dette krever diplomatisk fingerspissfølelse - og politisk kløkt. Støre var, i likhet med mange statsledere, underdanig og smiskete med Trump den første tiden. Nå er heldigvis tonen blitt skarpere, også fra Støre.

Den frie verdens svar på Trumps «America first» bør ikke være «Europa først», eller «Asia først». Nei, slike slagord bygger murer, inviterer de ulike verdensdelene til å lukke seg inne, stenge de andre ute.

Det nye slagordet bør bli «Democracy first» - «Demokrati først». I samarbeid og samhold mellom land som står for disse verdiene. Og er villige til å forsvare dem, når det trengs.

Bør Norge bli medlem av EU nå?

aJabNeicUsikker / vet ikke

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article