Hva med å droppe hele greia og heller koble oss på euro?

Norges Bank trekker raskere og skyter fortere enn andre mer tilbakelente sentralbanker. Hvorfor? spør Jan Ludvig Andreassen. Foto: Martin Solhaug Standal/NTB

Hvorfor er Norges Bank hyperaktive? Og hva med å droppe hele greia og heller koble oss på euro?

En artig påskedebatt har dukket opp takket være vaksine-general Espen Rostrup Nakstad som i Aftenposten stiller noen gode spørsmål rundt bruken av rentevåpenet. Han har fått tilsvar fra Norges Banks eminente analysedirektør Øistein Røisland og kommentarer fra kommentatoren over alle kommentatorer, Bård Bjerkholt i Dagens Næringsliv. Her er mine innspill:

1. Inflasjonsmålet må ikke tolkes for bokstavelig

Det at vi endrer inflasjonsmålet fra tid til annen, viser at den til enhver tid gjeldende forskrift må tolkes med varsomhet. Poenget med en klok, langsiktig pengepolitikk er at den ikke skal forstyrre økonomiens aktivitet, slik at full sysselsetting og lav prisvekst oppnås på lang sikt. Hvordan dette operasjonaliseres i ulike land til ulike tider, varierer. Jeg gremmes når analytikere og sentralbankfolk snakker om at et mål på to prosent som noe opplagt bedre enn tre, eller når de hevder at noe som helst haster. Økonomier er mer robuste enn som så.

2. Inflasjonen er ikke hva den var

I dag utgjør importerte varer og tjenester om lag 35 prosent av kjerneinflasjonen. Denne avhenger av prisveksten ute og av kronekursens vandringer. De fleste er enige om at dette blir stadig vanskeligere å påvirke eller spå. Husleier, som over tid vil stige i takt med renter all den tid avkastningskrav til utleie svinger med rentenivåene i samfunnet, utgjør 30 prosent av kjerneinflasjonen.

Så 35 prosent lar seg vanskelige påvirke, mens 30 prosent av totalen ser stigende inflasjon når rentenivået økes over tid. Det må vi alle kunne enes om.

Da skal inflasjonen som er igjen, om lag 35 prosent av kjerneinflasjonen, påvirkes av rentesvingningene, slik at nåløyet på to prosent for samlet prisvekst nås. Det er ikke så enkelt, for mye denne røkla-inflasjonen er tjenester som svinger med lønnsveksten.

3. Lønnsveksten preges av frontfagsmodellen

Nakstad minner meg på at det ikke er forventningene mannen i gata har til inflasjonen, som bestemmer lønnstilleggene, men arbeidernes tillit til frontfagsmodellen. Og en rentesetting som undergraver frontfagsmodellen, åpner en Pandoras eske med alle muligheter for lønnskamp. Lønnskamper som Norge så langt har vært forskånet for. I klartekst: Hvis Norges Banks rentesetting skader lønnsoppgjørene så sterkt at frontfagsmodellen bør droppes, åpner Norges Bank for et helt nytt og potensielt langt mer inflatorisk regime enn det vi har i dag.

4. Arbeidsmarkedet er langt mer porøst enn tidligere

Mye av Norges marginale arbeidskraft hentes i dag fra utlandet. Når sysselsettingen faller med 10 000 mennesker, er det ikke åpenbart at ledigheten øker like mye, for mange ledige flytter bare ut av landet. Og noen nordmenn går over på uføretrygd. Det er i det hele tatt merkelig at sentralbankens toppfolk ikke ser at NAV-tallene umulig kan være noen god temperaturmåler for arbeidsmarkedet. Både de som sitter hjemme og venter på en telefon, utlendinger, trygdede og studenter er like gode potensielle arbeidstagere som de som trekker kølapp på Nav.

5. Hva er vitsen med å være hyperaktiv?

Det har meg bekjent aldri vært gjort noen beregninger på nytte/kostnader av tempoet i renteendringer. Norges Bank har det med å trekke raskere og skyte fortere enn andre mer tilbakelente sentralbanker. Så også i år varsler vår sentralbank at de vil være først ute med å heve rentene. Det til tross for at USA om lag samtidig kan komme til å kutte.

Kan det være noe amerikanerne vet, som har gått Norges Bank hus forbi?

6. Rentevåpenet utgjør ikke lenger førstelinjeforsvaret i den økonomiske politikken

Et institusjonelt problem har dukket opp i senere år: Norge forbruker for lite oljepenger. Man skremmer befolkningen med en samlet sum oljepengebruk som inkluderer gaver til utlandet, helt ekstraordinære store militærbevilgninger, samt tunge investeringer i infrastruktur og sykehus.

Men forbruket av oljepenger i Norge er svært beskjeden, knappe to prosent av Oljefondets saldo. Det vet alle.

Derfor vil aldri Norges Bank kunne få siste ord når det gjelder å sette temperaturen i norsk økonomi. Hvis Norges Bank fører en politikk som gir en arbeidsledighet høyere enn det Stortinget liker, kan Stortinget alltids pøse på med litt oljepenger. Noe de er tilbøyelig til å gjøre, fordi representantene ikke selv ønsker å bli en del av ledigheten.

7. Jo rikere vi blir, desto mindre effekt har rentevåpenet på forbruket

Det skjedde noe med husholdningenes sparelyst etter Covid-året 2020. Husholdningenes innskuddsvekst økte langt mer enn låneveksten. I februar i år utgjorde husholdningenes innenlands gjeld 4 700 milliarder, mens innskuddene i bank utgjorde 1 900 milliarder kroner. Utover det kommer kontanter på ulike pensjonskontoer. Og jo eldre vi blir, desto mer lik bankinnskudd er disse pensjonsmidlene.

8. Hva med å droppe hele greia?

Spillet om inflasjonen i Norge fortoner seg som en cruise control på bilen. Hvis publikum oppfører seg galt, med høy pris/lønnsvekst, blir det straffet med økte renter inntil pris/lønnsvekst faller tilbake så langt under inflasjonsmålets krav at renten kan kuttes igjen – helt til normal marsjfart oppnås.

Men mange biler har ikke cruise control. Hva om vi heller knytter oss til euro og sier til godtfolk: Det er opp til dere?

Blir lønnstilleggene for drøye, går dere konkurs. Ikke noe vi kan hjelpe dere med. En fastkurspolitikk blir som med alt annet i samfunnet: et regime med frihet under ansvar!