Hva Martin Luther fikk seg til å si om jødene, burde få skamfølelsen til å flomme i dagens norske kirke

Den italienske diktatoren Benito Mussolini og Tysklands rikskansler Adolf Hitler avbildet i 1938, i forbindelse med signeringen av Münchenavtalen. Foto: AP, NTB

Hvis vi mener at det nazistiske tankegodset knapt er dødt, hvordan da hindre ideologisk smitte og en gradvis «normalisering» av naziarven?

Bergensfilosofen Nils Gilje har skrevet en inngående analyse av filosofene som ble nazismens håndlangere – med kraftige linjer til dagens idépolitiske landskap. Det er blitt en uhyggelig aktuell bok, «Hitlers filosofer», om den levende arven etter nazismen.

Spørsmålene har ligget der siden Stunde NullStunde NullNulte time: et begrep som brukes om slutten på andre verdenskrig i Europa og starten på et nytt og ikke-nazistisk Tyskland. i 1945: Hvorfor fascinerte nazismen så mange, ikke minst akademikere, kunstnere og intellektuelle?

Hvordan forklare nazismens og fascismens fascinasjonskraft den gang?

Hva er disse ideologienes tiltrekningskraft i dag?

Gilje har brukt år på å undersøke disse spørsmålene. Man kan ikke annet enn beundre en forfatter som har lest seg gjennom tonnevis av nazifilosofi – denne obskurantiskeobskurantiskeFiendtlig holdning til tankefrihet og opplysning. varianten av filosofi som i alle fall har gitt denne anmelderen kladdeføre i øyet.

Heideggers antisemittisme og naziåndelighet

Gilje er særlig god på filosofen Martin Heideggers klebrige verbositetverbositetBruken av unødvendige ord for å formidle en tanke. og nazisympatier.

Heidegger (d. 1976) mente at Adolf Hitlers bevegelse hadde en «indre storhet og sannhet» og sto for en ny «åndelig revolusjon». Heidegger beundret «Føreren» fordi han hadde så «vakre hender». Skuffet måtte Heidegger konstatere at Hitler ikke ville gi ham en ny «åndelig revolusjon».

Heidegger sto for en særlig lokal, brun heimstadlære: «bodenständigkeit», jordnærhet. Han ville ta et oppgjør med den borgerlige verden og det kapitalistiske industrisamfunnet – det han kalte det vestlige «mekanistiske verdensbildet» og den «moderne teknikkens tyranni».

Nivået på hans samfunnsanalyse ble klart i 1935 da han hevdet at Stalins Sovjet og Roosevelts USA var «metafysisk sett» det samme.

Gilje viser at Heideggers etterlatte «svarte hefter» ikke etterlater tvil om at han var en intens antisemitt og forble det til sin død.

Nazistiske tankebrokker – levende i dag?

Gilje kaster sitt nett bredt. Et sentralt poeng er at de ideer nazismen drev ut i det ekstreme, lett kan inngå i nye kombinasjoner, for eksempel i ulike former for biologisk rasisme, nasjonalisme, kulturhovmod, fremmedfiendtlighet og bonderomantikk, som nokså motstandsløst kan gli over i nazistenes Blut und Boden-dyrking («blod og jord»). Det dreier seg om ideologisk smitte.

Nils Gilje: «Hitlers filosofer. Nasjonalsosialisme, filosofi og religion i mellomkrigstidens Tyskland.» (Solum Bokvennen 2026)

Når blir slektskapet med nazismen for nært? Tilfellet Donald Trump er bare ett eksempel. Elon Musks teknofascisme et annet. Visepresident J.D. Vances ønske om å fjerne empatien fra Vestens sivilisasjon et tredje. Tilfellet Alternative für Deutschland (AfD) i dagens Tyskland er mer åpenbart. Viktor Orban i Ungarn. Narendra Modis indiske hindufascisme.

Ingen filosofiprotest mot naziterror

Gilje legger vekt på å etterspore tidssituasjonen disse filosofene skrev i. De var alle overveldet av tapet i første verdenskrig og Versailles-freden. De sto alle avvisende overfor Weimar-forfatningen; de fleste var antisemitter og talte foraktelig om en «verjudung» (jødifisering) av Tysklands åndsliv. De var oftest antisemitter før de ble nazister.

Filosofen Hannah Arendt hadde rett: At et såpass underordnet fenomen som en minoritets rolle i Tyskland kunne få slike verdenspolitiske følger – denne besettende fikse idé – det er dette som roper etter en forklaring.

Gilje konstaterer at ingen – ingen – av nazifilosofene protesterte mot forfølgelsen under Krystallnatten i 1938. Ingen illusjoner om nazismens vesen var mulig etter dette.

Og få filosofer tok et selvoppgjør etter krigen for hva de hadde medvirket til, aller minst Heidegger.

Få motkrefter innen tysk idealisme

Gilje går ut over disse enkeltpersonenes roller. Han presenterer en idéhistorisk ettersporing av filosofenes forløpere i den tyske idealistiske tradisjonen.

På dette punktet hever Gilje seg opp til en subtil politisk-ideologisk analyse med sprengkraft til i dag. Det skjer på et høyt nivå av refleksjon og kildekritikk.

Konklusjonen er klar – tysk idealisme fra Georg Hegel og Johann Gottlieb Fichte ga frapperende liten moralsk og intellektuell motstand mot nazifilosofenes antisemittisme, antidemokrati, deres «folkelige» (völkische), «beåndede» natur- og samfunnsdyrkelse; deres altomsluttende, ukritiske statsbegrep, ja, hele deres vending mot den europeiske opplysningstradisjonen med den antiempiriske grunnholdningen. Alt dette passet godt inn i den ekstreme tyske nasjonalismen (tyskerne som «urfolk»).

Ideer er livsfarlige. Her er et helt syndrom. «Kulturell desperasjon», kalte historikeren Fritz Stern den.

Arven etter Fichte

Avgjørende for det klimaet som møtte nazismen, var især arven etter filosofen Johann Gottlieb Fichte (d. 1814).

Fichtes syntese av nasjonalisme og «sosialisme», fra «Taler til den tyske nasjon» (1808), var gjennomsyret av jødehat: Jødene – 0,67 prosent av befolkningen i 1933 – kunne bare integreres i det tyske samfunnet om de forlot sin jødiske tro og ble fullblods tyskere (fikk «tyske hoder»). Siden det ikke kunne skje, måtte de utvises til Palestina.

Slik kan Fichte konstrueres som den første teoretiske nasjonalsosialisten.

Også Immanuel Kant kommer i et tvetydig lys. Denne ledende rasjonalisten og opplysningsfilosofen var del av sin samtids fordommer og brukte i sine bordsamtaler uttrykk om jødene som den tyske nasjonens «vampyrer».

Hva Martin Luther fikk seg til å si om jødene, burde få skamfølelsen til å flomme i dagens norske kirke («slanger», «ormeyngel»). Denne lutherske arv – hvorfor er ikke den i selvkritikkens navn oftere et tema for gudstjenestene?

Konservativ revolusjon og frykten for det moderne

Mange av nazifilosofene hørte til den «konservative revolusjonen». De lå «til høyre» for nasjonalsosialismen og ville ha en annen «åndelig omkalfatring», lenger enn maktovergivelsen til Hitler i 1933, som forble «ufullendt».

«Reaksjonær modernisme» er et annet navn på denne posisjonen, influert av for eksempel Oswald Spenglers undergangsfilosofi og sivilisasjonskritikk. De ville revoltere på revolusjonært vis mot den moderne verden: industrialisering, urbanisering, sekularisering (Max Webers «av-trylling», verdsliggjøringen av det moderne verdensbilde). Fragmentering og kapitalisering, demokrati og individualisering, fremmedgjøring og oppløsning. Kort sagt, det de kalte «maskinkulturen».

De lå på linje med Hitlers propagandaminister Joseph Goebbels, som mente at nazismens formål var å utradere «1789» i Vestens kultur (det vil si menneskerettighets- og opplysningsarven). Antisemittismen passet perfekt til dette verdensbildet.

Størknet jødeånd

Sosiologen Werner Sombart tok denne tenkemåten til det ekstreme. Han mente kapitalismen var «størknet jødeånd». Jødene var «hjemløse», «kosmopolitiske», «utyske» og «ågerkarler».

Kapitalismekritikk og antijødiske fordommer gikk hånd i hånd. Antisemittisme ble en vanlig «naturlig» borgerlig fordom i keisertidens Tyskland.

Men sosialdemokratiet, SPD, holdt stand. Kristendommens lære om den barmhjertige samaritan og alles likhet for Gud druknet i disse tenkernes strev med å vise at Jesus var «arisk».

Folkefellesskapet og den nye stat

Alternativt ville disse konservative revolusjonære skape en «ny stat»: autoritær, antirepublikansk (mange var monarkister), utenrikspolitisk aggressiv (men neppe mot Sovjet). De sto for en «mildere» antisemittisme enn Hitlers biologiske rasisme (for Føreren lå det å være jøde «i blodet», du kunne ikke konvertere deg vekk).

De konservative revolusjonære ville neppe ha gjennomført noe holocaust, men holdt seg til «normale» antijødiske fordommer.

Hovedpoenget for de reaksjonære konservative var å gjenopprette et «folkefellesskap» uten sosiale, økonomiske, politiske og demografiske skillelinjer – og å bli kvitt WeimarforfatningenWeimarforfatningenTysklands forfatning fra 1919 til 1933. . Denne forestillingen – lengselen mot enhet – hadde en enorm tiltrekningskraft i Weimartidens Tyskland.

Da er det grunn til å minne om demokratiets kjerneidé: ikke tilintetgjøring av skillelinjer, men toleranse og sivilisert samliv og konfliktløsning gjennom legitime institusjoner, som nettopp Weimarforfatningen prøvde.

Intellektuelt frirom

Gilje peker på et interessant trekk ved nazismens holdning til eget tankemessige grunnlag. Filosofene ønsket å tiltrekke seg Førerens oppmerksomhet, men møtte stort sett en kald skulder eller likegyldighet.

Det forelå likevel en relativ intellektuell frihet. Midt i Det tredje riket utspant det seg en debatt om hva som skulle være nazipartiets linje (for eksempel i synet på italiensk fascisme og sosialdarwinismens rolle, den «biologiske» rasismen og forholdet jøder/kapitalisme pluss synet på filosofen Friedrich Nietzsche.)

Gilje bekrefter at også i ideologiske spørsmål var den nazistiske staten et villnis av overlappende og konkurrerende institusjoner som konkurrerte om Hitlers gunst og drev politikken i ytterliggående retning («polykrati»).

En slik drøfting ville vært utenkelig i Stalins Sovjet på samme tid. Grunnen er antagelig at marxisme-leninismen var en langt skarpere opptømret tankebygning enn nazismen noen gang var. Dessuten var den stalinistiske stat mer monolittiskmonolittiskNoe som består av én masse. enn den nazistiske.

Hvis vi mener at det nazistiske tankegodset knapt er dødt, hvordan da hindre ideologisk smitte og en gradvis «normalisering» av naziarven?