Hva Lagmannsholmen kan lære av Tjuvholmen

Vil vi ha Posebyen eller Manhattan eller en mellomting eller noe helt annet? Nå skal myndighetene fatte vedtak og utbyggere skal regne hjem prosjekter.

I Fvn lørdag advarer Kenneth Mørk mot et nytt Barcode/Bjørvika/fylkeshus, mens andre politikere har advart myndighetene mot å være «smakspoliti». Jeg synes det virker fornuftig når Mørk uttaler at «vi må ha forskjellige kvartaler med ulike byggearter» og at vi i en viss utstrekning må «spille på trehusene på Fiskebrygga og byggestilen i kvadraturen». Høyder, fordeling bolig/næring/parker og fellesarealer/cruisehavn, er alle sentrale temaer hvor det må treffes kloke valg.

Flere innen både politikk og eiendomsutvikling uttaler at vi må se til Oslo, men man er uenige om hvorvidt hovedstadens byutvikling skal være et forbilde eller et eksempel på «skrekk og gru»-løsninger. Mange er også opptatt av at dette må bli en bydel hvor folk flest trives og føler seg hjemme på lang sikt, og ikke «fyrstikkesker stablet oppå hverandre» for å sikre utbyggerøkonomi. Bevegelsen «Arkitekturopprøret» og andre har fremmet viktige synspunkter vedrørende arkitektur og trivelige bymiljøer.

Hva kan vi så lære av Oslo vedrørende forankring av byutviklingsprosjekter? Kan prosessen bak utviklingen av bydelen Tjuvholmen/forlengelsen av Aker Brygge, være en modell for å sikre bred involvering og demokratisk kontroll? Mange mener at Tjuvholmen er blitt en flott bydel, men uavhengig av hva man synes om resultatet, synes jeg det kan være en del å lære av beslutningsprosessen:

Her inviterte Oslo Havns eiendomsselskap Hav Eiendom til en bred konkurranse mellom potensielle utbyggere hvor de ble utfordret til å beskrive sine planer for utvikling av bydelen. Man skulle fremlegge gateplaner/siktlinjer, markering av åpne plasser, inntegning av aktuelle kulturinstitusjoner, angi fordeling bolig/næring, skissemessig beskrive arkitektur m.v.

Aktuelle utbyggere allierte seg med arkitekter og andre med relevant byutviklingskompetanse, og fremla ganske omfattende modeller iht invitasjonen fra Hav Eiendom. Disse planutkast ble så utstilt slik at byens befolkning kunne uttale seg/stemme på alternativer.

Etter egne vurderinger og innspill fra publikum/avstemningsresultat, kåret så en bredt sammensatt jury en vinner. Her vant eiendomsselskapet Linstow i samarbeid med arkitektfirmaet Snøhetta, mens Selvåg/Aspelin sammen med arkitektfirma Torp kom på andreplass.

De økonomiske rammer rundt en utbyggingsavtale var avklart og ikke et konkurransemoment, så det var antatt at bystyrets etterfølgende behandling kun ville bli å bekrefte at Linstow skulle få oppdraget som overordnet utvikler. Imidlertid konkluderte overraskende bystyret med at de ikke ville følge juryen, og valgte Selvåg m. fl. som da også fikk gjennomføre dette store prosjektet.

Poenget her er at folket ble hørt gjennom mulighet til å uttrykke sitt syn på alternativene, og bystyret forbeholdt seg å fatte det endelige vedtak basert på en bred og inkluderende prosess. Den gang var visstnok en del av bystyrets begrunnelse for å ikke velge Linstow at man mente at selskapet hadde en for dominerende rolle allerede både på Aker Brygge og i Bjørvika.

Det ble altså lagt vekt på at folk flest skulle få uttale seg og gi sine eventuelle innspill i forkant av bystyrets endelige behandling.