Hva har skjedd med Oilers?

DEBATT: Hva er det som skjer med Oilers?

Stavanger Oilers trener Anders Gjøse under eliteseriekampen i ishockey mellom Vålerenga og Stavanger Oilers i Jordal Amfi i Oslo, 10. januar 2026. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

Jeg og flere kamerater har fulgt Stavanger-hockey helt siden Viking spilte i Siddishallen. Vi har hatt sesongkort på Oilers-kamper siden ordningen ble innført, og har sett så å si alle kamper siden klubben ble etablert. Nettopp derfor er det ekstra tungt å si dette: Vi kjenner ikke igjen Oilers lenger.

De første årene var identiteten tydelig. Laget besto av gode utlendinger (minus noen bommer), lokale innslag og solide norske spillere. Den første sesongen med Kesti og Suoniemi var ren fest – de kunne nærmest ha rykket opp alene. Etter hvert kom opprykk til både 1. divisjon og Eliteserien, og Oilers etablerte seg som et lag med ambisjoner.

Tydelige trenere

Gjennombruddet kom for alvor da Thoresen tok over. Han var streng, temperamentsfull og krevende – og han vant. Spillestilen var tydelig, rollene klare, og resultatene taler for seg selv: seriemesterskap og NM-gull. Senere kom Todd Bjorkstrand, mindre karismatisk, men ekstremt effektiv. Med ham vant Oilers både serie og NM, og kunne fort hatt enda et NM-gull om ikke covid hadde satt en stopper for det.

Felles for disse trenerne var ikke bare resultatene, men tydeligheten. Man visste hva Oilers sto for. Så valgte klubben en ny retning. Anders Gjøse ble ansatt med løfte om moderne, attraktiv hockey og en annen lederstil. Spillere kom fordi de likte ham og visjonen. Problemet er at resultatene og identiteten uteble. Tre år senere venter vi fortsatt på «den fantastiske hockeyen».

Det mest alvorlige er kanskje rekrutteringen. De siste sesongene har Oilers ikke hatt én eneste utlending som tydelig har vært bedre enn norske eliteseriespillere. Når utlendingene ikke hever nivået – hva er da poenget? At man bommer av og til, er forståelig. At man bommer systematisk over tre år, er det ikke.

Prestasjonene svinger

Prestasjonene svinger voldsomt. Én kamp ser Oilers ut som Norges beste lag, neste kamp ser det tafatt og energiløst ut. Perioder med åtte kamper uten tap avløses av lange strekk med middelmådig spill. Man sitter igjen og lurer på hva som skjer på trening, og hvorfor energien så ofte er fraværende.

Samtidig har karakterene forsvunnet. Spillere som satte preg på klubben – på godt og vondt – er borte. Tommy er borte. Hallem er borte. Nagel, van Guilder, Strandfeldt, Kaunismäki, Dahl-Andersen, Kissel, Valseth, Soares, Forsberg, Vikingstad, Lefebvre, Brandasua, Traynor, Lotila, Bina, MacMurchy, Kohvakka – og ikke minst Nyström, og mange flere. Spillere som skapte liv, temperament og identitet. Som spilte med hjertet utenpå drakta. Slike profiler blir færre for hvert år.

I år skulle Bliss bli en ledende spiller. Han har vært nærmest usynlig. Da må man stille spørsmålet: Er det spillerne – eller systemet? Eller er det noe annet?
Vi hører rykter om svak økonomi. Det har Oilers hatt før også, uten at det stoppet klubben fra å bygge lag som utfordret toppen og engasjerte publikum. Det handler ikke bare om penger – det handler om retning, ambisjoner og identitet.

En middelhavsfarer?

Fortsetter denne utviklingen, risikerer Oilers å bli en middelhavsfarer. Ja, også en fjerdeplass er middelhavsfareri for en klubb som har vært blant Norges beste. Kvartfinalen mot Narvik kan bli tøff. Men det mest alvorlige spørsmålet er: Hvor mange orker egentlig å komme i hallen nå?

Oilers var en gang laget alle ville slå. Et lag som trakk publikum også på bortebane. «Tenk om vi slår Oilers?» Den følelsen er i ferd med å forsvinne – og med den, noe av interessen for både klubben og ligaen.

Dette er ikke skrevet av misunnelse eller kortsiktig frustrasjon. Det er skrevet av supportere som har vært med siden starten, og som savner følelsen, stoltheten og identiteten. Hva har skjedd med Oilers – og viktigst av alt: hvor er klubben på vei?