Hva gjør vi når mennesker blir vår knappeste ressurs?

Om få år vil flere i Norge være over 65 enn under 20. Ungdomskullene flater ut mot 2030. I de samme årene må vi ruste opp forsvaret og styrke vår beredskap, omstille energisystemet og sikre norsk konkurransekraft.

Når oppgavene vokser og andelen av befolkningen i arbeid synker, blir kompetanse vårt største knapphetsgode. Mange kommuner strever med å få tak i lærere, sykepleiere, helsefagarbeidere, barnehagelærere, vernepleiere og ingeniører. Industrien mangler fagarbeidere og teknisk kompetanse på alle nivå.

Samtidig har vi kompetanse vi ikke bruker. Det er nå flere enn på lenge av de som nylig fullførte en mastergrad, som sliter med å få sin første jobb. Her er det store variasjoner mellom utdanninger og hvor du er i landet. For de aller fleste løser deg seg, og ledigheten er langt lavere blant de høyt utdannede enn befolkningen generelt. Men det er selvsagt en fattig trøst når den første jobben lar vente på seg.

Høyres Amalie Gunnufsen mener mer innleie og oppmyking av arbeidstidbestemmelser er veien å gå for å få flere unge i arbeid raskt. Det mener jeg er feil medisin. Heldigvis finnes det langt mer treffsikre tiltak vi kan, og skal, innføre.

For det er et tap for samfunnet når kompetanse ikke kommer raskt i arbeid. Enda verre er det med de som står utenfor over lang tid. Det er et stort paradoks at vi i Norge mangler folk til flere oppgaver, samtidig som over 700.000 står helt utenfor utdanning og arbeid – over 100.000 av dem under 30 år.

Vi kan ikke sløse med vår knappeste ressurs, så her må vi balansere bedre. Da kan det være fristende å ty til kjappe løsninger. Vi må bare kvitte oss med tullestudiene, var Høyres Peter C. Frølichs svar i fjor sommer. Hva med å ta stipendet fra studenter som tar utdanninger som ikke er «samfunnsøkonomisk lønnsomme», har Frps Simen Velle foreslått. Alas: også denne oppgaven er for viktig for enkle og populistiske svar.

Det er stort behov for å tenke nytt, men da må vi også tenke klokt. Regjeringens svar på dette er et kompetansebudsjett. Første versjon kommer i oktober, sammen med statsbudsjettet for neste år. Hvorfor trengs dette nå? Her er tre grunner:

• Vi må prioritere tydeligere. Hovedlinjen i utdanningspolitikken de siste tiårene har vært vekst. Det er historisk mange studenter i både høyere utdanning og høyere yrkesfaglig utdanning. Det er grunn til å tro at studenttallet vil holde seg høyt noen år til, før det flater ut på et høyt nivå. Det hjelper lite å legge til nye studieplasser dersom de ikke fylles med studenter. Da må ressurser i stedet omprioriteres mellom studieplasser og oppgaver. Det bør ikke skje brått fra et år til det neste, men systematisk og forutsigbart.

• Vi må bruke teknologi til å bli bedre. Kunstig intelligens vil endre kompetansebehov, læring og krever nye tilnærminger til eksamen og vurdering. Lærestedene må gjøre en betydelig innsats for å bruke kunstig intelligens til bedre, ikke dårligere læring og vurdering. De unge studentene må være mer på campus, løse oppgaver på tvers av fag og kombinere studier og praksis. Dette vil kreve omprioritering av ressurser.

• Vi må styrke vår kunnskapsberedskap. Vi må sikre nok kompetanse innen avgjørende teknologier, som KI og kvanteteknologi. Men vi kan ikke bare utdanne det vi vet at vi trenger akkurat nå. Vi må sørge for at vi som nasjon dekker en lang rekke utdanninger, og opprettholder sterke fagmiljøer selv om studentene ikke er så mange. Det handler om vår motstandskraft, om kulturarv og om hvem vi er. Vi trenger språkvitere, arkeologer og kirkemusikere. Men fordi vi er et lite land med få menneskelige ressurser kan vi ikke ta oss råd til å undervise i disse fagene mange steder. Det krever koordinert innsats og arbeidsdeling. Dette er også en viktig grunn til at forslagene til Høyre og Frp om «tullestudier» og «samfunnsøkonomisk lønnsomme fag» er så uansvarlige.

Vi mangler ikke utredninger og rapporter om hvilken kompetanse vi trenger i framtida, men oversikten er for fragmentert og uoversiktlig. Vi må samle trådene og bruke kunnskapen til å sette en tydelig retning. Kompetansebudsjettet skal styrke vår evne til å prioritere utdanningene det er størst behov for i arbeidslivet, og sørge for mer samarbeid og arbeidsdeling i høyere utdanning.

De som er unge nå, har skjønt dette. Åtte av ti unge oppgir at muligheten for sikker jobb er det viktigste når de skal velge vei i livet, ifølge en undersøkelse fra Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse. Den tryggheten må vi i større grad gi dem.