Hva gjør drømmen om perfeksjon med oss?

Antakelsen om at enkelte liv ikke er verdt å leve, forsvant ikke med opplysningstiden. Hva gjør drømmen om perfeksjon med oss?

Funksjonsnedsettelser var ensbetydende med eksistensielle mangler og eksistensiell lidelse, skriver vår lørdagsspaltist Jan Grue. Foto: Åge Peterson

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger. Les mer her.

Kvelden før han skal henrettes, spør Sokrates vennen Kriton om livet er verdt å leve «med en kropp som er ødelagt og i dårlig forfatning». Svaret er nei; absolutt ikke. Det er Platon som forteller denne historien, og dermed skriver den inn i opprinnelsen til den vestlige filosofiske tradisjonen. Den dreier seg om kompromissløshet og etisk mot, men også om en antakelse som har vist seg usedvanlig seiglivet. Noen kropper er mindre verdt enn andre; noen liv er prinsipielt ikke verdt å leve.

Hos Aristoteles finner vi lignende tanker. Hans ord for det gode livet var eudaimonia: et fullt ut realisert menneskeliv. Mer spesifikt forsto Aristoteles dette livet som bestemt av de egenskapene han mente var naturlige for en voksen, fri mann. Det inkluderte både moralske, sosiale og fysiologiske kvaliteter.