Hva gikk galt med Venezuela?

Når María Corina Machado mottar fredsprisen i Oslo rådhus på onsdag, står hjemlandet hennes på den andre siden av kloden i en dyp og splittende politisk og økonomisk krise.

Store deler av befolkningen lever i fattigdom, og inflasjonen er på 172 prosent. Mer enn hver fjerde innbygger har forlatt landet, og i fengslene sitter nesten 900 politiske fanger. Opposisjonspolitikere lever i skjul eller i eksil, mens den internasjonale straffedomstolen etterforsker myndighetene for mulige forbrytelser mot menneskeheten.

Det var ikke alltid slik.

En gang var oljerike Venezuela Sør-Amerikas rikeste og mest demokratiske land, der det strakte seg fra Karibiens strender til Amazonas skoger. Nå er landet rangert i andre enden av skalaen på begge deler.

Hva var det som skjedde med landet på den nordlige spissen av Sør-Amerika?

Historien

Det var en gang et land med majestetiske fjell og massevis av olje, men som slet med store sosiale, økonomiske og politiske ulikheter og sviktende økonomi. Slik var Venezuela på 1990-tallet.

I alle historier kan man gå lenger tilbake – de begynner aldri der de tilsynelatende starter. Og kanskje starter historien allerede da man fant oljen like under bakken i 1914, dette sorte gullet som både er en velsignelse og en forbannelse for dem som er så heldige å finne det, og som for Venezulas del skulle vise seg å være i så enorme mengder at de utgjør verdens aller største oljereserver. Eller kanskje starter den med slutten av det langvarige diktaturet til Juan Vicente Gómez i 1935, eller med innføringen av demokratiet og partistaten i 1958, der den konsentrerte makten i to partier og ekskluderte andre grupper.

Men for fredsprisens del, kan man kanskje si at historien starter med det nåværende regimets politiske begynnelse.

Chavez til makten

1980- og 1990-tallet var turbulente tiår for Venezuela. Landet slet med økonomiske kriser som følge av lave globale oljepriser, økonomisk vanstyre og mye korrupsjon. De sosioøkonomiske og politiske forskjellene var store, og mange følte at landets politiske elite ikke tjente dem.

I den miksen trådte en karismatisk militær offiser frem, en sønn av fattige landsbylærere og med en lidenskap for baseball. Noen beskriver ham som en populistisk politiker, andre som de fattiges redningsmann. Han var en mann som ønsket endring – og makt.

– Hugo Chávez kom til makten som en populistisk outsider. Det hang sammen med at økonomien og demokratiet var i forvitring, og han traff tidsånden. Det var dårlige økonomiske tider gjennom hele 80- og 90-tallet i Venezuela, og det profitterte han på som utenfra. han var ikke besudlet av partipolitikk og korrupsjon og sånne ting, sier Leiv Marsteintredet, professor i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen.

Chavez hadde vært involvert i to mislykkede kuppforsøk tidligere.

– Dette var blodige og illegale kupp, men det var på et vis kupp som hadde en stor grad av sympati i befolkningen, fordi det var en følelse av at demokratiet ikke tjente folket, og at han ville gjøre noe med det, sier Marsteintredet.

I 1998 vant Chávez presidentvalget for partiet Movimiento V República ('Bevegelsen for den femte republikk) med 65 prosent av stemmene. Han ble innsatt som president året etter.

De første årene gikk ikke spesielt bra for presidenten. Han satte i gang med et politisk prosjekt som både ville nasjonalisere og omfordele goder, men statskassen var slunken.

På mange vis ble Chávez imidlertid reddet av hendelser langt borte, i et ørkenlandskap på andre siden av kloden. Da USA i 2003 invaderte Irak, skjøt nemlig oljeprisen i været. Det tjente Venezuela på – og plutselig hadde Chávez mye mer penger i statskassen som kunne komme folket til gode. Populariteten hans skjøt fart i takt med at folk opplevde en bedring i sine økonomiske kår.

– Hadde Venezuela opplevd så lave oljepriser i noen år til, så ville vi ikke ha snakket om Chávez i dag, det er jeg ganske sikker på, sier Marsteintredet.

Populær – men autoritær

I begynnelsen ønsket Chávez at staten skulle bli både mer demokratisk og at økonomiske goder skulle bli jevnere fordelt, sier Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo

Han satte i gang med bygging av infrastruktur og utbedring av helse- og utdanning for fattige. Han var i begynnelsen ikke uttalt kommunist eller sosialist, men forbildet hans var heller den venezuelanske frigjøringshelten Simón Bolívars – og Tony Blair, daværende statsminister i Storbritannia.

Chávez ideologi endret seg etter hvert, og han sentrerte etter hvert også mer makt i egne hender. Spesielt etter et kuppforsøk fra eliten i 2002, da presidenten forsøkte å nasjonalisere oljeselskapet, ble prosjektet hans radikalisert.

Han endret blant annet landets grunnlov slik at presidenten ikke kunne avsettes av nasjonalforsamlingen. Han fjernet begrensninger på gjenvalg og økte presidentperiodens lengde.

Like fullt forble Chávez relativt populær.

– Hele tiden var egentlig Chávez ganske populær, opp til 65 prosent oppslutning. De vant valg, selv om det var en del triksing. Det var det i andre søramerikanske land også, og det var ikke så veldig mye verre triksing. Men selvfølgelig hadde Chávez uvanlig mye penger å strø rundt seg for å vinne valg, sier Bull.

Maduro overtar

Chávez døde av kreft i 2013, men regimet bestod. Da overtok hans visepresident Nicolás Maduro, en tidligere fagforeningsleder, bussjåfør og utenriksminister.

Ifølge demokratiindekser var det under Maduro at det virkelige forfallet i Venezuelas demokrati eskalerte.

I valget i 2015 vant eksempelvis opposisjonen to-tredjedeler av setene i nasjonalforsamlingen, men Maduro sørger for at det aldri fikk reell politisk makt.

– Venezuela har ikke vært et demokrati siden 2015, etter mitt skjønn, sier Marsteintredet.

Økonomisk krise

I tillegg kom den økonomiske krisen. Ett år inn i Maduros styre ble globale oljepriser halvert, noe som rammet Venezuela, som var nesten totalt avhengig av oljeinntektene, hardt.

Men en del av grunnlaget for de økonomiske problemene ble lagt allerede under Chavez: trykking av penger, store statlige lån, for stor avhengighet av oljen, lite effektivt styre av nasjonaliserte selskaper og sektorer.

Amerikanske sanksjoner, kraftig utvidet mellom 2015 og 1017 under president Trumps første periode, hjalp heller ikke.

– Det ble et BNP-fall fra 2015 til cirka 2020 som var på 75 prosent. Det er det største i verden i moderne tid for et land som ikke er i krig. Det var i all hovedsak selvpåført, og fra 2017 påvirket selvfølgelig sanksjonene som USA kom med en god del, men da var dette allerede i gang, sier Marsteintredet.

På den tiden levde cirka 90 prosent av befolkningen i fattigdom.

– En lønning var på kanskje fem dollar i måneden, og den strakk kanskje til en pakke egg hvis du var heldig. Hele økonomien begynte etter hvert å bli svart, fordi folk ikke kunne leve av lønningene, sier Bull.

Migrasjonen til utlandet økte – den har vært så stor at den utgjør den høyeste i verden fra et land som ikke er i krig. I dag lever rundt 8 millioner venezuelanere utenfor landet, noe som utgjør litt mer enn hver fjerde innbygger (av en total befolkning på cirka 28 millioner mennesker). Mange familier er helt avhengig av pengene slekt og venner i utlandet sender tilbake.

Norge mekler

I en slik situasjon ble oppslutningen om Maduro lav – den lå antakelig på litt over 20 prosent.

– Chavismen mistet støtte blant folk flest, fordi staten ikke har noe å tilby dem lenger annet enn bankerott. Det er ikke noen utdelinger som det var under Chavez, og de ser bare masse korrupsjon, sier Bull.

I denne konteksten – i denne dype politiske og økonomiske krisen – begynte Norge å forhandle og tilrettelegge for dialog mellom styresmaktene og opposisjonen. Det resulterte i at man ble enige om et nytt presidentvalg i 2024.

– Regimet følte seg så presset at de gikk med på det, siden de hadde lav oppslutning og folk hadde det rimelig miserabelt økonomisk, sier Bull.

Valget i 2024

En av betingelsene i avtalen var at alle kandidater skulle få stille til valg. Men slik gikk det ikke.

Opposisjonspartiene holdt nominasjonsvalg for å finne den rette kandidaten, og det ble raskt klart at María Corina Machado, som reiste rundt i landet og samlet folk til store valgmøter, skapte mest engasjement.

– Folk var desperate og drittlei. De hadde mistet familiemedlemmer til migrasjon. Maria Corina mobiliserte rundt at hun skulle skape endring og håp. Og det er jo det hun får Fredsprisen for, sier Bull.

Resten av opposisjonen stilte seg bak Machado. Men like etter at hun ble utpekt som opposisjonens presidentkandidat, fikk hun forbud mot å stille.

Opposisjonen samlet seg da bak kandidaten Edmundo González, en 75 år gammel pensjonert diplomat.

Valgnatten lå han an til å vinne. Men midt på natten satte regimet resultatet til side og erklærte Maduro for vinner, med 51 prosent av stemmene.

– De påstod at systemet var hacket fra Nord-Makedonia, sier Bull.

– Før hadde regimet prøvd å endre spillereglene underveis og vinne med det. Når de ikke lenger kunne gjøre det, så veltet de brettet.

I virkeligheten vant Gonzales valget, ifølge opposisjonen: han fikk 67 prosent av stemmene, mens Maduro fikk 30 prosent. Flere internasjonale observatører ble utestengt fra valget, men det amerikanske Carter-senteret var til stede. De slår fast at valget ikke kunne klassifiseres som demokratisk.

Etter valget tok tusenvis til gatene for å demonstrere, og myndighetene fengslet over 2000 personer. Ennå sitter nesten 900 politiske fanger fengselet, ifølge menneskerettighetsorganisasjonen Foro Penal.

Gonzales lever nå i eksil i Spania, mens Machado lever i skjul i hjemlandet.

– Jeg har blitt anklaget for enhver forbrytelse man kan tenke seg. Til og med terrorisme. Regimet har vært veldig tydelig. Maduro har sagt at om de får tak i meg, vil de ta livet av meg, sier hun i et intervju med NRK.

Et vanskelig år

I demokratiindeksen til The Economist lå Venezuela i fjor på 142. plass av 167 land, mellom Niger og Gabon. Landet ble klassifisert som et autoritært regime.

– Økonomisk er det ikke fullt så ille som i de verste kriseårene rundt 2017-2018, for man har liberalisert økonomien, det kommer inn private penger – såkalte remittances – fra migranter i USA, og man har faktisk klart å få opp oljeproduksjonen igjen, så man eksporterer olje til Kina. Så det er litt mer penger i kassen, sier Bull.

Likevel ligger inflasjonen på 172 prosent.

Og ytringsfriheten og den politiske friheten er blitt enda mindre, ifølge Bull og Marsteintredet.

– Politisk er det blitt mye tøffere. Før snakket mine kolleger i mediene og kritiserte regimet. Det gjorde de helt frem til i fjor. Nå er det helt stille, i alle kanaler. Ingen tør si ting offentlig, sier Bull.

– Det har vært autoritært, men det har aldri vært totalitært. Men nå begynner man liksom å nærme seg på en del områder. Det er ikke Cuba, men det er blitt mye tøffere, fortsetter hun.

– Reaksjonen etter 2024-valget er at de politiske frihetene virkelig er blitt innskrenket. Nå er det et mye snevrere ytringsrom enn det noensinne har vært. Landet er blitt mye mer autoritært på det viset, sier Marsteintredet.

Press fra USA

Med et slikt bakteppe får altså Machado fredsprisen på onsdag.

Prisen er imidlertid ikke den eneste grunnen til at Venezuela har skapt overskrifter de siste ukene.

USA har trappet opp sin militære tilstedeværelse utenfor Venezuela: nå står 20 prosent av USAs marieflåte stasjonert langs kysten utenfor Venezuela. USA har fått mye kritikk for å bombe småbåter som de hevder frakter narkotika. Minst 80 mennesker er drept.

Nylig varslet det amerikanske utenriksdepartementet dessuten at de ville stemple det venezuelanske Cártel de los Soles – «Solkartellet» – som en terrororganisasjon. Trumps regjering anklager Maduro for å ta del i det de ser på som «narkoterrorisme.» Justisminister i USA Pam Bondi har sagt at USA utlover en dusør på 50 millioner dollar for informasjon som leder til pågripelse av Nicolás Maduro.

– Selv om man ikke skal ta det som kommer fra Trump om disse kartellene for god fisk, så er det ingen som betviler at det i toppen av det venezuelanske regimet er mange som er involvert i narkotika og annen illegal virksomhet. Det eksisterer, men det er ikke organisert slik som Trump hevder, sier Marsteintredet.

Den amerikanske presidenten skal også ha gitt Maduro en frist for å trekke seg, ifølge kilder nyhetsbyrået Reuters har snakket med.

I et intervju med NRK sier Machado at Venezuela er inne i en skjebneuke på grunn av det økte presset fra Trump. Hun håper ta presset fra Trump kan velte regimet.

Opposisjonen i Venezuela har forsøkt å gjenskape demokrati med demokratiske midler. Det har ikke fungert – så langt. Men erfaringen fra mange andre land der USA har brukt militærmakt de siste tiårene – Libya, Irak, Afghanistan – er at det heller ikke er spesielt vellykket å forsøke å bombe seg til demokrati.

- Jeg tror ikke det blir bombing, og jeg tror ikke Maduro går av, sier Marsteintredet og utdyper:

– Det er spekulasjon, selvsagt, men jeg tror det er noen fornuftige mennesker der som sier at hvis vi bomber vekk Maduro, hva får vi da? Da får vi kaos og migrasjonskrise igjen.

– Jeg klarer ikke å se for meg hva som skal være endringsteorien her. Maria Carinas teori er jo at militæret er så svakt og så splittet at de vil falle som et korthus, og de har en plan for de første 100 dagene og om å fylle posisjonene som står tomme, sier Benedicte Bull.

– Så enkelt tror jeg rett og slett ikke at det er.