Hva er verst, en kort krise eller undertrykkelse i generasjoner?

KRONIKK: For mange iranere i eksil begynner krigen hver morgen – ikke med bomber, men med stillheten fra telefonen som ikke ringer.

Disse iranske kvinnene ble fotografert under en demonstrasjon mot myndighetene i Iran i Brussel 1. mars i år. Foto: Yves Herman / Reuters

En vanlig morgen i Norge begynner ofte stille. Foreldre følger barn til barnehagen. Kolleger møtes rundt kaffemaskinen før arbeidsdagen starter.

For mange iranere i eksil begynner morgenen et annet sted.

Den begynner med telefonen.

Har det kommet meldinger fra familien?

Har noen svart?

Har noe skjedd i løpet av natten? Hvilke områder er blitt rammet?

De siste månedene har slike morgener blitt en del av hverdagen for mange av oss.

På nyhetene hører vi navnene på byene som rammes: Teheran, Isfahan, Karaj, Shiraz, Mashhad og Tabriz. Noen ganger også mindre steder som sjelden nevnes i internasjonale medier – steder som for oss er fulle av minner, der foreldre, søsken og venner fortsatt bor.

Vi forsøker å ringe.

Vi sender meldinger. Vi venter.

Men ofte virker det som om landet er mørklagt: ingen telefonforbindelse, ingen internett. I perioder blir nettet stengt eller kraftig begrenset. Stillheten blir tyngre for hvert minutt som går.

For mennesker i eksil skaper denne tausheten en egen type psykisk belastning. Uvissheten kan være like krevende som selve nyhetene. Når informasjonen uteblir, fyller fantasien ofte tomrommet med de verste scenarioene.

I psykologien omtales dette noen ganger som vicarious trauma eller fjerntraumatisering – når mennesker påvirkes sterkt av hendelser som skjer langt borte, men som samtidig berører dem personlig.

Krigens spor i kroppen

Som iransk psykolog som arbeider med flyktninger i Stavanger møter jeg ofte disse følelsene – både i samtaler med andre og i meg selv.

Jeg arbeider daglig med mennesker som har flyktet fra krig, vold og politisk undertrykkelse. Jeg møter mennesker fra Ukraina, Syria, Afghanistan og andre steder i verden, og forsøker å hjelpe dem med å bearbeide traumene de har opplevd.

Gjennom dette arbeidet har jeg sett hvordan krig setter seg i kroppen. Den påvirker søvn, konsentrasjon, relasjoner og følelsen av kontroll over eget liv.

I psykologien finnes også begrepet sekundærtraumatisering. Det beskriver hvordan mennesker som arbeider tett med traumatiserte personer, selv kan bli påvirket av historiene de hører.

Men i møte med situasjonen i Iran opplever mange av oss noe mer enn dette.

Det er ikke bare historiene som gjør vondt.

Det er vissheten om at vår egen familie kan være i fare.

Hverdagen fortsetter. Samtidig fortsetter livet.

Hvem trøster oss?

Mange av oss står opp etter netter med lite søvn og går på jobb. Vi forsøker å konsentrere oss om oppgavene våre, selv om tankene stadig vender tilbake til det som skjer hjemme.

I byer som Stavanger forsøker mange iranere å leve et vanlig liv – gå på jobb, følge barn til skole og barnehage – samtidig som tankene hele tiden vender tilbake til det som skjer i Iran.

For foreldre i eksil finnes det også en annen utfordring. Barna våre trenger trygghet. De trenger voksne som virker stabile og rolige.

Derfor forsøker mange av oss å regulere våre egne følelser foran dem – selv når vi selv kjenner på uro og frykt.

På arbeidsplassen møter vi også kolleger som uttrykker bekymring for hvordan konflikter i Midtøsten kan påvirke Europa. Den bekymringen er forståelig.

Men noen ganger oppstår et lite paradoks:

Vi som selv er dypt berørt av situasjonen i Iran, ender opp med å trøste andre.

Et historisk bakteppe

For mange iranere må dagens situasjon forstås i et lengre historisk perspektiv.

Siden 1979 har den islamske republikken brukt omfattende politisk vold for å opprettholde makten: henrettelser, fengslinger av dissidenter, brutal undertrykking av protester og systematisk diskriminering av kvinner.

For millioner av mennesker oppleves dette som en form for strukturell vold – en stille krig mot samfunnet.

Derfor handler den dypeste frykten for mange iranere ikke først og fremst om krig.

Den handler om at dette systemet skal fortsette i generasjoner.

Vendepunktet

Jeg forstår godt at det kan virke vanskelig for mennesker utenfor Iran å forstå at en del av det iranske samfunnet – til tross for de alvorlige konsekvensene av krig – likevel uttrykker støtte til den.

Vendepunktet for mange kom etter hendelsene 17. og 18. januar, da titusenvis av mennesker mistet livet.

For mange iranere ble dette et symbolsk øyeblikk der følelsen av at nok er nok spredte seg både i landet og i diasporaen.

Over hele verden samlet iranere seg i protester og markeringer.

Ikke fordi de ønsket krig.

Men fordi mange opplevde at grensen for hva et samfunn kan tåle, var nådd.

Et vanskelig spørsmål

I Europa er motstand mot krig en sterk og viktig verdi.

Det er en verdi mange iranere også deler.

Ingen familier ønsker krig – spesielt ikke når ens egne foreldre, søsken og venner fortsatt bor i landet som kan bli rammet.

Hva gjør mest vondt?

Men når mennesker i flere tiår opplever at fredelige forsøk på reform blir møtt med vold, oppstår et vanskelig spørsmål:

Hva er egentlig mest smertefullt – en kort og uforutsigbar krise, eller en undertrykkelse som fortsetter i generasjoner?

For noen iranere oppleves dagens regime som en alvorlig og langvarig sykdom i samfunnet.

Noen ganger krever en alvorlig sykdom en vanskelig behandling.

En operasjon kan innebære smerte, blødning og en lang periode med rehabilitering.

Likevel velger man den – fordi alternativet er at sykdommen fortsetter å spre seg.

I mange byer i Europa – også her i Norge – har mange iranere utviklet en ny rutine.

Hver lørdag samles de til demonstrasjoner, i et fellesskap i eksil.

For mange har dette blitt en fast del av livet i eksil. Det handler ikke bare om politikk, men også om fellesskap, håp og et behov for å vise solidaritet med dem som fortsatt lever under press i Iran.

Mange sier at de vil fortsette å møte opp – uke etter uke – helt til de en dag kan se et Iran der frihet og verdighet gjelder for alle.

Norge og håpet om solidaritet

Norge har en spesiell rolle i verdenssamfunnet. Hvert år deles Nobels fredspris ut her – en påminnelse om landets sterke tradisjon for å støtte menneskerettigheter og fred.

Derfor håper mange iranere – både i Iran og i eksil – at Norge også vil vise tydelig støtte til det iranske folkets kamp for grunnleggende rettigheter.

Å stå sammen med mennesker som kjemper for frihet, er ikke bare politikk.

Det er også et spørsmål om solidaritet.

Et håp.

Gjennom historien har Iran vært en sivilisasjon preget av handel, kultur og kunnskap.

De fleste iranere ønsker det samme som mennesker overalt: et normalt liv i fred.

Ingen mennesker ønsker krig.

Men mange iranere ønsker at den stille krigen mot deres eget samfunn en dag skal ta slutt.