«Hva er planen for å erstatte både arbeidsplassene og kompetansen vi mister?»

Kommunedirektøren anbefaler å videreføre driften ved Kvås bofellesskap og vurderer dette som en bærekraftig løsning. Likevel har formannskapet valgt å innstille på det motsatte. Begrunnelsen synes at være at kommunen ikke har tilstrekkelig kapasitet eller økonomiske ressurser til å ta imot familier som kommer gjennom familieinnvandring.

Det er en begrunnelse som reiser flere spørsmål enn den besvarer.

Vi forstår godt at det er bekymring knyttet til usikkerhet rundt familieinnvandring. Det er en reell problemstilling, og det er riktig at vi som kommune må ta høyde for den typen risiko.

Men samtidig mener vi at vi nå risikerer å trekke feil konklusjon.

Vi mener det er et samfunnsansvar å informere innbyggere i kommunen om konsekvensene ved å legge ned driften på bofellesskapet.

Dette er et tilbud som er 100 prosent finansiert av staten gjennom IMDi. Når vi nå vurderer å legge det ned, betyr det i praksis at vi sier nei til statlige midler. I fjor la bofellesskapet inn et overskudd på 5,3 millioner til kommunekassen - Det er få andre kommunale avdelinger som har denne muligheten!

Det er en unik mulighet som kommunen fremover sier nei til. Det er vanskelig å se hvordan dette er god økonomi.

Videre snakker vi om 18 årsverk og 23 ansatte. Dette er ikke bare tall, det er arbeidsplasser i kommunen med stor tverrfaglig kompetanse. Vi vet at disse ansatte allerede bidrar inn i andre tjenester. Blant annet har ansatte fra bofellesskapet avlastet Lyngdal ungdoms skole da de strevde som mest. Som følge av døgnbemanningen har vi avlastet psykisk helse på oppgave de ikke hadde kapasitet til. Vi har finansiert og drifter store deler av kommunens voldsforebyggende kursing av ansatte. Vi har også hatt kommunale avlastningstilbud for barn via habilitering som kommunen har spart store summer på. Med andre ord er vi ett fleksibelt team med stor kompetanse på integrering og psykisk helse, særlig rettet mot barn og ungdom. Ved å legge ned bofellesskapet vil man som en konsekvens øke de kommunale omkostningene i flere andre avdelinger. Er det da virkelig ansvarlig økonomisk politikk å takke nei til statlige midler og sende regningen videre til kommunens øvrige avdelinger?

I et samfunn med økende psykiske plager, spesielt blant barn og unge, velger politikere å legge ned ett fagmiljø som er døgnåpent og kan lette de kommunale helsetjenestene ved behov. Er dette virkelig tidspunktet for å bygge ned kompetanse og beredskap innen psykisk helse?

Vi hører fra flere politikere at det mangler ansatte innen helse og omsorg og at nedleggelse av bofellesskapet ikke får betydning for ansatte. MEN ansatte i Kvås er ikke helsepersonell, og det er derfor veldig usikkert om det er jobb til oss. Om vi skulle bli omplassert vil det likevel forsvinne 18 statsfinansierte årsverk i kommunen. I tillegg mister kommunen grunnlaget for inntektsskatt for disse 18 årsverkene – hvor mange kroner er ikke det?

Så er det ringvirkningene:

• Nærbutikken i Kvås mister en betydelig del av omsetningen. Det kan true dagens ordning med helårsdrift.

• Videregående skole mister elever. I dette skoleår tilsvarer det en hel skoleklasse.

• Arbeidsplasser på bygda forsvinner.

• Lokalsamfunnet blir svekket.

Dette går direkte imot mål om levende lokalsamfunn og bærekraftig utvikling.

Det er også viktig å si: Dette er et tiltak der integreringen faktisk fungerer.

• Ungdommene er i skole og jobb.

• Oppfølgingen er tett.

• Systemet er allerede etablert.

• Bidra til befolkningstilvekst.

Dette er akkurat den typen løsninger vi ønsker mer av – ikke mindre. Hva er alternativet? Ta imot ordinære flyktninger? Det er ikke risikofritt det heller. Ifølge tall fra SSB er 56 prosent av ordinære flyktninger i sysselsetting.

Derfor blir våre spørsmål:

Hvordan er dette god økonomi?

Hvordan styrker dette Lyngdal som kommune?

Og hva er planen for å erstatte både arbeidsplassene og kompetansen vi mister?

For oss fremstår ikke dette som en bærekraftig løsning. Det fremstår som et tap – både økonomisk og faglig.

Hvis det virkelig er slik at kommunen skal leve opp til sitt eget slagord «Vi vil, vi våger» så vil vi på det sterkeste oppfordre til at vi vurderer dette på nytt. Ellers blir det vel nærmere:

«Vi vil, Vi våger – men vi tør ikke!»

Silje Refnes og Kasper Skovlund Hansen,

på vegne av ansatte ved Kvås Bofellesskap