Hva er hensikten med å drive kulturkrig mot barn som har det vanskelig?

Heldigvis fant vi et fellesskap i politikken. Mens for mange var de eneste fellesskapene de kunne finne, kriminelle gjenger, skriver Amrit Kaur og Jaime Manuel Fuentes i Rød Ungdom. Foto: Privat

Vi nekter å bli brukt som et innvandringspolitisk kort.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Vi kommer begge fra fattige områder med mange familier med innvandrerbakgrunn, men aldri har vi vært redde for å bli knivstukket eller ranet. Det vi har vært redde for, er å miste dem som står oss nær, til miljøer det nærmest er umulig å komme seg ut av.

For én dag lekte vi «boksen går» i skolegården og så på Nickelodeon på TV, og neste dag ville gutter i klassen selge dop bak skolen. Dette skjedde oftere og oftere jo eldre vi ble.

Det var vi som hadde problemer med familien, som slet på skolen og ikke hadde råd til fotballsko.

Det var snakk om ham som manglet anerkjennelse, for pappa var på jobb hele dagen og hadde flere barn å tenke på.

Det var snakk om henne som droppet ut av skolen, for hun slet med å konsentrere seg i timen, og hjemme var det ikke plass til å gjøre lekser.

Det var snakk om oss som hadde dårlig råd og kunne endt opp som kriminelle.

Heldigvis fant vi et fellesskap i politikken, mens for mange var de eneste fellesskapene de kunne finne, kriminelle gjenger.

Det handler ikke om at vi var smartere eller bedre egnet, men heller at vi var på rett sted til rett tid. Våre klassekamerater ble sviktet av systemet, og i dag er situasjonen enda verre.

Færre fritidsklubber og skoler

Nå kryr det av politikere som roper ut mot den økende ungdomskriminaliteten. Noen setter likhetstegn mellom innvandrerbakgrunn og kriminalitet, men problemene har de selv skapt.

Det er de samme politikerne som har lagt ned fritidsklubber og tatt fra oss fritidstilbud.

De som har stengt skoler over hele landet og ikke satset på lærere.

De som truer med å senke barnetrygden og gjøre livet til dem som sliter, enda verre.

De skylder på innvandring. De skylder på oss som ikke har et sted å være, på oss som ikke har trygge voksne å snakke med, på oss som bare vil passe inn. Men vi nekter å bli brukt som et innvandringspolitisk kort.

Er det rart at man faller utenfor?

Forskjells-Norge fører til mer kriminalitet, og det er ofte sånn at unge med innvandrerbakgrunn vokser opp i fattige familier.

Er det rart at man faller utenfor samfunnet når fattigere strøk får færre fritidstilbud, samtidig som innbyggerne her bor trangt?

Når man har større tilretteleggingsbehov, men skolene er underfinansiert?

Når det er vanskeligere å få jobb og bolig når man har utenlandsk navn?

Og når det snakkes om alle oss unge med innvandrerbakgrunn som kriminelle, barbarer som hverken vil eller kan integrere seg i det norske samfunnet? Det synes ikke vi.

Det vi synes er rart, er at politikere fra Fremskrittspartiet til Arbeiderpartiet fremstiller dette som et kulturproblem, når det virkelige problemet er fattigdom.

Hva er hensikten med å drive kulturkrig mot barn som har det vanskelig, istedenfor å hjelpe dem å delta i samfunnet?

Lett å skape en syndebukk

Norske politikere har valgt å gå for en lett og billig metode: Det er mye lettere å skape en syndebukk i samfunnet enn å gjennomføre god og rettferdig politikk. Og venstresiden sitter stille og ser på.

Når problemene er så store, hjelper det lite med enkle, populistiske løsninger. Det er bare naivt å tro at en 13-åring slutter med kriminalitet ved å bli kastet i fengsel eller bli satt fotlenke på. At ungdom får mer tillit til systemet når politiet overvåker skolen deres. Eller at det hjelper å gi overarbeidede foreldre enda mer å tenke på og straffe dem økonomisk for at politikerne har sviktet barna deres.

Ungdom som begår kriminelle handlinger, trenger gode fellesskap å komme tilbake til, ikke mer fremmedgjøring. De trenger gode miljøarbeidere, ikke fengselsansatte. De trenger en meningsfylt jobb, ikke å lange dop på parkeringsplassen. For det gjør noe med et barnesinn å bli stemplet som kriminell allerede på barneskolen.

Det er på tide å ta tak i problemene der de starter. Vi må bruke ressursene på å hjelpe dem som allerede sliter. Da er det nødvendig å forbedre levekårene for fattige familier og styrke det forebyggende ungdomsarbeidet.

Vi må forbedre alle unges levekår og gi ungdom mulighet til å oppleve mestring og finne et sted å høre til.

Det er barns liv og fremtid som virkelig står på spill, ikke partienes halvhjertede og nærmest rasistiske valgkampstrategi.