Hva er det som gjør pårørende brysomme?

DEBATT: Mange av oss pårørende sitter med en opplevelse av å være til bry i møte med tjenesteapparatet.

Mange pårørende har en følelse av å bli stående med lua i hånden, der de sliter seg totalt ut og går fra å være en ressurs til å bli syke og uføre. Foto: Shutterstock

Med bakgrunn i kronikken «Pårørende roper om hjelp, men kan de hjelpes?», tillater jeg meg å komme med innspill. Godt at det settes fokus på pårørenderollen og at det forhåpentligvis bidrar til at pårørende-involvering og -samarbeid lettere blir en del av dagsordenen innenfor helse- og velferdstjenesten.

Som pårørende og tidligere ansatt innenfor rus- og psykisk -helsetjeneste er jeg kjent med at mange ansatte er opptatt av å inkludere og involvere pårørende. Jeg er klar over at mange av oss pårørende sitter med en opplevelse av å være til bry i møte med tjenesteapparatet. På tross av stort press på ansatte innenfor helse- og velferdstjenesten handler det i stor grad om måten vi pårørende blir møtt på.

Jeg går ut ifra at de fleste ansatte innenfor helse- og velferdstjenesten vet om oss pårørende da det ikke mangler på informasjon, råd, retningslinjer og konferanser omkring pårørendes rettigheter og viktigheten av å involvere pårørende.

Mye å følge med på

Som tidligere ansatt kan jeg også forstå at det er vanskelig for ansatte å henge med, da det stadig kommer nye oppdateringer av retningslinjer og råd relatert til pårørenderettigheter og -involvering. Senest i vår kom det nye oppdaterte faglige råd for bruker- og pårørendemedvirkning innenfor rus og psykisk helsefeltet. Der fremkommer det blant annet at «ansatte i rus- og psykisk helsefeltet bør i dialog med bruker og pårørende avklare forventninger, muligheter og ønsker knyttet til pårørendeinvolvering og samarbeid. I siste pårørendeveileder 2024 fremgår det blant annet at helseforetak og kommuner har plikt til pårørendeinvolvering og støtte.

På tross av mange faglige råd og retningslinjer, hvorfor kommer det da likevel stadig signaler fra pårørende at de ikke blir ivaretatt i møte med helse- og velferdstjenesten? Mange har en følelse av å bli stående med lua i hånden, der de sliter seg totalt ut og går fra å være en ressurs til å bli syke og uføre. Jeg har hørt pårørende uttale at den største belastningen er ikke lidelsen til nærstående, men kampen mot hjelpeapparatet for at nærstående skal få hjelp. Det at ansatte innimellom opplever pårørende som brysomme kan nok skyldes hvordan mange pårørende blir møtt av helsetjenesten, der mange opplever seg avvist.

Kunne blitt vinn-vinn

Hadde pårørende derimot blitt møtt med en inkluderende holdning og anerkjennelse kunne det medført mindre brysomme og påtrengende pårørende. Det kunne blitt en vinn- vinn situasjon, fordi mange pårørende sitter med nyttig kunnskap om den hjelpetrengende som kan få betydning for hjelpen som gis.

Samtidig som det er betydningsfullt for pårørende selv å få anerkjennelse både for kunnskapen de har om den hjelpetrengende og støtte for de belastninger som ofte følger i kjølvannet av å være pårørende.

Som det fremgår av kronikken 25. juni: «kommunen forteller også om at de vil være mere avhengige av pårørendes innsats framover, da er det vel på høy tid at samarbeidet blir mere formalisert». Det er helt på sin plass og nærmest på overtid at samarbeidet formaliseres, men hvordan omgjøre det til praksis, er vel der skoen trykker mest. Hva med å invitere eller innkalle nærmeste pårørende til dialog med hjelpetjenesten og på den måten finne veien videre sammen.