Hva er det med pavekirken og makt?

KRONIKK: Når religiøs og politisk makt smelter sammen, korrumperes ikke da begge? Kan det som blir skapt i sårbare menigheter overleve møtet med makten uten å bli et redskap i dens hender?

Pave Leo XIV møtte USAs visepresident JD og utenriksminister Marco Rubio i Vatikanet i mai i fjor. Foto: Simone Risoluti / AP

Storbritannias tidligere statsminister Tony Blair og USAs visepresident JD Vance har begge konvertert til katolisismen. Blair tilhører den liberale venstresiden, Vance det ultrakonservative høyre. Likevel har begge funnet veien til Roma. Er dette tilfeldigheter, eller uttrykk for et mønster i forholdet mellom makt og religion som strekker seg to tusen år tilbake i tid?

Fra utenforskap til imperium

Da kristendommen spredte seg i det første århundret, fulgte den handelsruter til byer i den jødiske diasporaen. Blant håndverkere, kjøpmenn og frigitte slaver vokste det fram fellesskap basert på tro, tillit og på tvers av klasser.

I starten ga dette ingen makt – tvert imot ble de kristne tidvis forfulgt fordi lojaliteten deres lå hos hverandre og Gud, ikke hos keiseren. Likevel vokste bevegelsen fordi den bød på noe verdifullt: fellesskap, omsorg og mening – og etter hvert også et nettverk for handel og innflytelse – i en verden styrt fra Roma.

Alt endret seg med keiser Konstantin. Da han stanset forfølgelsen av de kristne i år 313, var det en politisk beslutning etter en lang periode med krise og borgerkrig. De kristne hadde noe statsmakten manglet: et sosialt og religiøst fellesskap som nådde alle lag i befolkningen og som kunne gi keiseren fornyet legitimitet.

Konstantin fikk tilgang til dette – og en samlende ideologi – mens kirken fikk ressurser, anerkjennelse og beskyttelse. Alliansen forandret kristendommen fundamentalt. Bergprekenens radikale budskap lot seg vanskelig forene med rollen som redskap i datidens maktapparat. Kristendommen var blitt institusjonell.

Legitimitetens lange linjer

Dette gjentok seg i år 800, da Karl den store lot seg krone til keiser i Roma. Paven ga ham legitimitet som verdslig hersker over et pan-europeisk rike, og et administrativt apparat som var avgjørende for statsdannelsen. Alliansen hvilte på et forfalsket dokument – Konstantins donasjon – som tilsynelatende sikret paven herredømme over Romerrikets vestlige provinser. En liknende dynamikk ser vi i 988, da Vladimir av Kiev valgte ortodoks kristendom. Valget var like mye politisk som religiøst, motivert av allianser med Det bysantinske riket.

Reformasjonen på 1500-tallet syntes å bryte dette mønsteret på grunn av Luthers vektlegging av personlig tro. Men han var avhengig av beskyttelse av nordeuropeiske fyrster med sine egne motiver: kontroll over kirkelig eiendom, styrking av egne territorier og uavhengighet fra Roma.

Og Luther utløste et skred; den ene trosretningen avløste den andre. Protestantiske dissentergrupper som emigrerte til Amerika på 16-, 17- og 18-hundretallet gjentok mønsteret fra den tidligste kristendommen: Kvekere og puritanere bygde trosfellesskap der tillit og ærlighet fungerte som garantier i handelsnettverk. Men etter dem fulgte tusenvis av konkurrerende menigheter uten felles autoritet og med liten institusjonell tyngde.

Blair, Vance og institusjonell religion

Da Tony Blair konverterte i 2007, kort etter at han gikk av som statsminister, hadde han i praksis levd som katolikk i årevis. Han holdt troen privat av politiske hensyn – oppsummert i Alastair Campbells berømte utsagn: «we don’t do God». Blairs omvendelsesprosess er godt dokumentert og framstår som en personlig åndelig reise, endelig frigjort fra politiske begrensninger.

JD Vance konverterte i 2019, påvirket av miljøet rundt milliardæren Peter Thiel og konservative ideologer som Patrick Deneen. Deneens bok Why Liberalism Failed er sentral for å forstå retningen kalt «integralisme». Her hevdes det at liberalismen har påført Vesten en krise, og at gjenreising av en kristen samfunnsorden er nødvendig.

Men hvorfor katolisismen? Det protestantiske mangfoldet danner et usikkert fundament for den som søker institusjonell tyngde som grunnlag for politisk makt. Katolisismen tilbyr noe annet: en to tusen år gammel institusjon med egen stat, eget diplomatkorps, en filosofisk arv – og 1,3 milliarder troende.

Vances tilnærming følger et eldgammelt mønster: å vende seg til pavekirken som redskap for å legitimere politisk makt – en institusjon som sjelden har hatt betenkeligheter med å sette egen overlevelse foran troens moralske fordring. Det mørkeste kapittelet i dette samrøret finner vi i moderne tid, da fascistiske bevegelser i Italia, Spania og Tyskland gjorde felles sak med pavekirken for å knesette en konservativ samfunnsorden.

Et åpent spørsmål

Tro og makt har nok aldri vært helt atskilt. Keiser Konstantin lot seg døpe på dødsleiet. Keiser Konstantin lot seg døpe på dødsleiet. Han kan ha hatt religiøse erfaringer samtidig som han handlet politisk. Karl den store var både strateg og troende. Og den moderne politikeren som trekkes mot institusjonell religion, kan være drevet av både tro og egeninteresse.

At mektige individer finner et redskap i institusjonell kristendom som tjener både åndelige og politiske formål, er ingen moderne særegenhet. Det er historien om forholdet mellom tro og makt gjennom to tusen år. Vi må derfor stille det samme spørsmålet som de første kristne: Når religiøs og politisk makt smelter sammen, korrumperes ikke da begge? Kan det som blir skapt i sårbare menigheter overleve møtet med makten uten å bli et redskap i dens hender? Historien tyder ikke på det.