Hun strekker seg altfor langt for mannen sin og får dårlig samvittighet hvis hun først står opp for seg selv

Hun strekker seg altfor langt for mannen sin og får dårlig samvittighet hvis hun først står opp for seg selv.

Spørsmål:

Jeg sliter med å sette grenser og stå opp for meg selv. Det gjelder egentlig i alle typer relasjoner, men det er verst i forhold til min mann. Vi har levd sammen i snart femten år, og dette har vært en utfordring i alle disse årene.

Det hjelper ikke på at han kan være nokså dominerende og egoistisk av og til. Særlig når vi har motstridende ønsker og behov. Det er i alle fall slik jeg opplever han. Selv vil han nok ikke beskrive seg på den måten.

For å ta ett typisk eksempel: Han vil at vi skal dra på hytta i helgene mye oftere enn jeg vil. Jeg trives der jeg også, men jeg har mange venninner som jeg ønsker å være sammen med i helgene, og arrangementer jeg vil være med på. Likevel ender vi altfor ofte opp med å dra, selv om jeg helst vil være hjemme.

Noen ganger insisterer jeg riktignok på å bli hjemme, men da får jeg så dårlig samvittighet at det ødelegger mye av humøret og overskuddet mitt. Så i praksis blir jeg som oftest med, fordi han ønsker det og fordi jeg ikke orker min egen dårlige samvittighet hvis jeg velger å bli hjemme.

Sånn som dette er det egentlig på de fleste områder av livet vårt, ikke bare når det gjelder hva vi skal gjøre i helgene og på fritiden. Og selv om jeg så langt har levd relativt greit med å gi etter for hans ønsker, kjenner jeg at dette mønsteret begynner å tære både på meg og forholdet vårt. Så vi kan ikke ha det sånn som dette lenger. For da er jeg redd vi blir skilt til slutt, og det ønsker jeg virkelig ikke.

Men hva kan jeg gjøre? For det handler jo ikke bare om at jeg er dårlig til å sette grenser. Kanskje handler det like mye om at han ikke respekterer mine grenser? Hva tror du? Det ene må jeg opplagt jobbe med selv. Men kanskje han også må gjøre en innsats for at vi skal klare å endre dette mønsteret. Eller hva tenker du om det?

Takknemlig for innspill!

Psykologen svarer:

Jeg tenker som deg, at dette er noe dere i fellesskap må prøve å finne ut av. For du er selvfølgelig ikke alene om å opprettholde det mønsteret du beskriver. All erfaring tilsier at når en av partene har problemer med å stå opp for seg selv, vil den andre parten ta mer plass og styring enn vedkommende ellers ville gjort. Og da er det forståelig at han eller hun kan fremstå som litt dominerende og egoistisk.

Slik er det ganske sikkert også i deres tilfelle. Men hvem av dere som har mest ansvar for denne dynamikken, er vanskelig å si. Dere bidrar nok begge to i større eller mindre grad, vil jeg tro.

Slike mønstre kan noen ganger bli veldig fastlåste. Og gjerne uten at partene skjønner at mye av problemet skyldes selve samspillet. Altså at det er «mønsteret som er monsteret» – som parterapeuter ofte sier. Når partene lukker øynene for denne dynamikken, ender de opp med å hegne om sine egne perspektiver i stedet, og med å skylde på hverandre for det som måtte være vanskelig og konfliktfylt.

Der er heldigvis ikke dere, høres det ut som. Du skriver i alle fall at du er dårlig til å sette grenser og til å stå opp for deg selv, og at dette er noe som egentlig gjelder i alle typer relasjoner du inngår i. Det begrenser seg med andre ord ikke til din mann, selv om det er særlig tydelig i forholdet til ham.

Spørsmålet er hva denne mangelen på selvhevdelse og selvavgrensing skyldes, bortsett fra det som sannsynligvis handler om en uheldig dynamikk mellom dere. Med andre ord – hva er den bakenforliggende drivkraften for din del?

Her vil jeg tro at mye av forklaringen finnes i oppveksten din. I den forstand at det kanskje ikke var så lett for deg å ta den plassen du ønsket i familien? Eller at det ikke var rom for dine ønsker og behov? Eller at du opplevde kjærlighet og aksept bare når du stilte opp for andre?

Folk som er utpreget uselviske og selvutslettende forteller i alle fall ofte om slike oppveksterfaringer. Uten at de nødvendigvis har en opplevelse av at de vokste opp i en kald og kjærlighetsløs familie. Kanskje nettopp fordi de allerede i ung alder lærte seg til å ikke kjenne så mye etter egne ønsker og behov. Eller fordi de lærte seg til å utløse andres anerkjennelse og aksept ved å være utpreget snille og hjelpsomme i alle mulige sammenhenger. Kanskje var det slik også for deg?

Det høres uansett ut som om du får så dårlig samvittighet de få gangene du faktisk tar hensyn til deg selv, at det koster mer enn det smaker. Samtidig skriver du ingenting om at du blir sint eller frustrert over at din mann utsetter deg for press og overtalelse. Og kanskje gjør han heller ikke det?

Kanskje handler det mest av alt om at du har for høye krav til deg selv, og for lav tålegrense for andres skuffelse eller irritasjon. Og at det først og fremst er derfor du strekker deg lenger enn det som er bra for deg. Hvis det er slik, trenger du å slakke av på kravene til deg selv, og samtidig prøve og akseptere at din mann noen ganger blir litt lei seg, skuffet eller sur når du står opp for deg selv slik at han ikke får det helt som han vil. Du er likefullt en utpreget hensynsfull og omtenksom person, vil jeg tro. At du faktisk har behov for å stå opp for deg selv av og til, rokker på ingen måte ved det. Tvert imot, er det helt naturlig og legitimt – og mange ganger nødvendig, at du tar hensyn til deg selv. På samme måte som du trenger å vise omtanke også for deg selv, og ikke bare for alle andre.

Jeg vil tro at du er enig i dette. I så fall er utfordringen din å huske på – og omfavne –denne erkjennelsen de gangene du merker at du er i ferd med å la din dårlige samvittighet overstyre dine rettmessige ønsker og behov. Hvis du først klarer det, vil det ganske sikkert føles mer naturlig og komfortabelt å stå opp for deg selv.