Åge Peterson

Hun har forelsket seg i en kollega med to barn. Han vil ikke ha flere, hun drømmer om endelig å få et.

Jeg er i starten av 40-årene og har vært singel i mange år. Jeg blir svært sjelden forelsket, men i fjor fikk jeg en ny kollega som jeg har falt for. Vi jobber på en relativt stor arbeidsplass, men har stadig møttes i ulike settinger. Vi jobber ikke tett sammen. På vårparten ble disse møtene mer «intense», eller hva man kan kalle det. Det jeg likte ved ham, følte jeg at han speilet tilbake.

Før sommerferien fortalte han meg at han var midt i et samlivsbrudd, og nå har han flyttet ut. Foreldrene skal ha delt omsorg for barna. Vår kontakt er blitt hyppigere, også på fritiden. Jeg opplever at vi har en god kommunikasjon, og at vi er veldig ærlige med hverandre. Vi har ikke vært intime, bortsett fra noen gode klemmer.

  • Les Frode Thuens svar lenger ned:

Jeg kjenner ham ikke godt nok til å si det sikkert, men jeg opplever at vi er to kloke og fornuftige mennesker som ikke går for fort frem. Og for å være ærlig med både meg selv og ham, fortalte jeg raskt at jeg ikke ønsker å være hans «rebound», men at jeg ønsker noe fast og varig. Jeg sa også at jeg har et sterkt ønske om eget barn.

I sommer har vi tekstet hverandre hver dag, og møtene vi har hatt har vært avslappende og hyggelige. Etter det siste tok vi begge en tenkepause, og han har nå ærlig sagt at det er for tidlig med dating. Og han ser ikke for seg at han ønsker flere barn. Vi hadde en god samtale om dette, og jeg tror begge ble lei seg på hver vår kant over at det ikke kan bli noe mer. Vi har tekstet i etterkant, og jeg opplever at samtalen gjorde at vi åpnet enda mer opp om hvor godt vi liker hverandre.

Mine spørsmål til deg er: Kan det være slik at båndene mellom oss er sterkere enn vi tror? Hvorfor skal vi ikke satse på dette, hvis vi bare gir oss litt tid til at han får stabilisert seg i sin nye tilværelse? Er vi for fornuftige, tør vi ikke å la kjærligheten slippe til? Er påkjenningen for et forhold så stor dersom man får et barn til, at det ikke er verdt det? Hvordan kan vi eventuelt forberede oss hvis vi velger å bli et par, og jeg ønsker meg barn? Alternativt: Hvordan skal vi klare å gå videre hver til vårt, når vi begge beskriver dette som kokain?

Psykolog Frode Thuen svarer:

Les hele saken med abonnement