Hun forlot mannen sin til fordel for en annen. I ettertid er hun opptatt av å tåle barnas sinne

Hun forlot mannen sin til fordel for en annen. I ettertid er hun opptatt av å ta ansvar for det valget hun tok, tåle barnas sinne og å være der med dem i deres fortvilelse.

Spørsmål:

Det var både vondt og interessant å lese den siste saken om hvordan utroskap rammer en hel familie. For jeg har selv vært utro og lever i dag sammen med personen jeg var utro med. Jeg kjenner allerede nå at jeg vil begynne med å si at utroskapen «kun» varte i kort tid før jeg valgte å avbryte med min ektefelle, men det er uvesentlig – for dette var utrolig smertefullt. For alle.

Utroskap er på mange måter strengt forbudt. Det koker vel ned til at man viser seg som et menneske som er i stand til å påføre sine nærmeste stor lidelse for å få dekket sine egne behov. Det er egoistisk, og det kan ikke rasjonaliseres. Men det skjedde for min del, og det skjer forholdsvis ofte. Kanskje oftere enn hva man tror (regner med at det er store mørketall)?

For vår del har det nå gått flere år. Mye er blitt bedre, noe blir kanskje aldri helt bra, og noe er fremdeles svært vanskelig. Jeg har vært veldig opptatt av ikke å forsvare min exit, men tvert imot å understreke at dette absolutt ikke var en god måte å avslutte et langt forhold på. Uansett om forholdet var godt eller dårlig.

Dette var handlinger jeg ikke kan forsvare, så derfor har jeg vært bevisst på ikke å prøve å forsvare meg, men heller å ta ansvar for mine valg. Ikke minst overfor barna våre, som har forstått hva som har skjedd. Mitt ansvar har vært å si unnskyld overfor dem, tåle deres sinne og være der med dem i deres fortvilelse. Og aldri snakke ned faren deres.

Min egen familie har for øvrig tålt utroskapen dårlig. Der jeg etter en lang og smertefull prosess nå klarer å akseptere en historie som egentlig ikke tåler dagens lys, er det ikke nødvendigvis slik for de andre i familien. Jeg satte dem dessuten i en skvis, med deres kjærlighet både til barna våre, min ekspartner og til meg. Jeg skjønner godt at dette har vært vanskelig å bære. Flere av dem har da også trukket seg unna meg, selv om min ekspartner og jeg samarbeider godt.

Så konsekvensene går også ut over barna, ved at vi ikke lenger har det gode samværet med tanter og onkler som vi hadde tidligere.

Jeg har ønsket meg fengselsstraff, gapestokk eller et berg av stein jeg kunne bære for å gjøre bot. Men den slags finnes jo ikke og ville strengt tatt heller ikke bidratt til så mye positiv vekst. Så konklusjonen er vel bare at relasjoner er vanskelig, livet nesten umulig iblant, og at kjærlighetens veier er uransakelige. 

Hva tenker du om det?

Psykologen svarer: