Hun er Årets taler i Norge

Rikke Whelan de Lange holdt appell utenfor Stortinget 17. juni. Hun døde nylig av kreft. Foto: Stig B. Hansen

Lavmælt og tydelig gjorde hun sin historie og hele sin kropp til et politisk instrument. Rikke Whelan de Lange er Årets taler i Norge 2025.

Kronikken er skrevet av juryen for Årets tale 2025: Jens Kjeldsen (leder), Birger Emmanuelsen, Hege Forbord, Mina Gerhardsen og Simon Stjern. Aftenposten publiserte i juni Rikke Whelan de Langes tale.

Offentligheten domineres av de etablerte stemmene. Men av og til trer helt ukjente enkeltpersoner frem og setter dagsorden. Rikke Whelan de Lange er Årets taler i Norge 2025. Lavmælt og tydelig gjorde hun sin historie og hele sin kropp til et politisk instrument.

Mange viktige taler er holdt av mennesker som holder posisjoner: profesjonelle politikere, lobbyister eller representanter for organisasjoner og frivillig sektor.

De er autoriserte talere som taler fra en eksisterende plattform, en ytringskanal i mediene, i institusjoner, på konferanser eller seminarer. Dette er mennesker som har fått ordet tildelt.

Vinneren av Årets tale i Norge 2025 har tatt ordet, skapt sin sak, funnet sitt eget rom å tale i og sitt publikum å tale til. Det krever retorisk evne og vilje.

Elsket livet

Ingen kan være likegyldige til hennes budskap, som angår oss alle: «Det jeg vil ha, det er bare et valg. Valg over meg, min kropp. For det er mitt liv. Er det ikke? Hvorfor får jeg ikke lov til å eie min død også?»

Rikke Whelan de Lange talte på Eidsvolls plass i Oslo 17. juni. De Lange elsket livet, men visste at hun skulle dø av brystkreft. Hun kjempet for at Stortinget skulle vedta «Rikkes lov», en lov om selvbestemt livsavslutning.

Sittende på en stol foran Stortinget fremførte hun et modig stykke personlig politikk. Hun viste seg sårbar uten å redusere seg selv til et offer – og gjorde den private kampen til et allment anliggende.

Rikkes tale er en tale om å ville leve og om retten til å eie sin egen avslutning.

Hun viser oss alt det som gir livet glede og verdi – alt det hun elsker: poesi, håndarbeid, duggdekket gress i Maridalen, katter, venner, gode diskusjoner og sene sommerkvelder.

Rå, ærlig og autentisk

Talen er en poetisk lovsang til livet: «Jeg vil le og gråte, elske, jeg vil danse i regnet. Jeg vil leve. For herregud, som jeg elsker å leve.»

Midt i denne kjærligheten til livet snur hun og forteller hva hun ønsker nå: «Jeg vil slippe å være 31 år og sitte foran dere og si at nei, jeg får ikke gjort noe av dette, for jeg skal dø.»

Talen er ikke finpolert i hver retoriske detalj, fremføringen er ikke nøye innstudert, men talen er rå, ærlig og autentisk og fremfor alt vedkommende og bevegende.

Språket er både intimt og allment. Hun får oss til å forstå hennes liv og de erfaringer og overveielser som har skapt hennes standpunkt.

«Vi har folket på vår side», sier hun, men likevel er det for stille om dødshjelp.

Pasientene sier ingenting, for de skal jo dø. Politikerne sier heller ingen ting – de tier. Rikke Whelan de Langer taler. Lavmælt, men klart og tydelig.

Vi merker at hun er et menneske som vil oss noe, på egne vegne, men først og fremst på andres vegne. Hun ber oss om å hjelpe dem som kommer etter henne, dem som er for slitne og syke til å kjempe for samme rett: «Jeg ser dere. Jeg er dere, og dere er meg.»

Oppfordringen er klar: «Støtt oss i livet, og støtt retten til å velge hvordan det avsluttes.»

Det kan skje deg

Vi kan være enige eller uenige i Rikke Whelan de Langes politiske krav. Men vi kan ikke stå uberørt av hennes eksistensielle budskap. Talen gjør selvbestemt dødshjelp til et spørsmål om moral, om hva det vil si å være menneske, og den minner oss om hva som gjør livet verdt å leve.

Når verdighet ikke finnes, blir vi fratatt det menneskelige ved oss selv.

Rikke Whelan de Lange setter opp et speil foran fellesskapet: Det kan skje deg. Som hun sier: «Hva ville du ønsket om du står her hvor jeg står nå?»