Hormonbehandling handler ikke om ungdomskilden

Hormonbehandling handler ikke om ungdomskilden. Den handler om funksjonsnivå og livskvalitet, skriver Marianne Natvik. Foto: Paal Audestad

Hormonbehandling er ikke løsningen for alt vi kjenner på midt i livet. Men for noen kvinner er det hormonbehandlingen som gjør at de blir seg selv igjen.

Overgangsalderen er ikke lenger et skamfullt aldringstegn vi ikke snakker om. Med økende oppmerksomhet de siste årene har språket og holdningene våre til denne perioden forandret seg. Samtidig øker hormonbruken, og diskusjonen knyttet til hvem som skal ha behandling og hva vi kan forvente av behandlingen, er utfordrende. Denne diskusjonen må vi ta – med kunnskap – men uten sykeliggjøring.

Diskusjonen balanserer mellom kunnskapsformidling og normalisering, som hjelper kvinner til å forstå og hjelpe seg selv, og sykeliggjøring av en normal livsfase. Fort kan tonen bli provoserende. Med holdninger som kan bidra til skam, når hormonbehandling knyttes til drømmen om å være evig ung og debatten rundt overgangsalderen hevdes å stakkarsliggjøre kvinner i denne livsfasen. Og skremme, når risikoen rundt hormonbehandling presenteres med store tall uten nyansering og kontekst.

Nytte og risiko

Aller først: Hormonbehandling handler ikke om ungdomskilden. Den handler om funksjonsnivå og livskvalitet, og noen kvinner står bedre i jobb og i livet med hormonbehandling. Dette er ikke stakkarsliggjøring.

Kvinnen midt i livet er verdifull og viktig, med masse erfaring! Men om overgangsalderen utfordrer, skal hun få hjelp uten skremsel, sykeliggjøring og moralisering. Gitt til de riktige kvinnene er hormonbehandling god helsehjelp. Og retningslinjene vektlegger kvinnens egen vurdering av hvordan plagene påvirker livskvalitet.

Samtidig kan sorteringen av hva som er hva, være krevende. Midtlivet rommer mye. Omsorgsoppgaver, mer ansvar på jobb, egne ambisjoner og drømmer. Vi vil mye, og det forventes mye – og noe av dette kan sette seg i kroppen.

Er det hormonendringer, travelt liv eller annen sykdom som gir symptomene? Denne sorteringen gjøres for hver enkelt kvinne hos legen. Eventuell hormonbehandling vurderes sammen, der nytte og risiko veies mot hverandre.

Vektlegger ulikt

Diskusjonen rundt hormonbehandling kan bli forvirrende når ulike fagpersoner og stemmer vektlegger nytte-risiko ulikt. Både med tanke på forventningene til hva behandlingen hjelper for, hvem som trenger den, hvilke symptomer vi egentlig kan knytte til hormonendringer midt i livet, og hvilken risiko behandlingen har.

Hormonbehandling har noe risiko, både knyttet til brystkreft, blodpropp og hjerneslag, og vi skal ikke gi hormoner til alle. Men for kvinner med overgangsplager som preger dem, så er nytten av behandling oftest større enn risikoen.

Risikoen varierer mellom ulike hormonkombinasjoner, hvordan de tas opp i kroppen, dose og varighet av behandlingen og kvinnens alder og helse. Retningslinjer er tydelige på at hormonbehandling ikke er forebyggende behandling for alle. Men stopper menstruasjonene før 45 år, anbefales behandling uavhengig av symptomer for å beskytte mot benskjørhet og hjerte-kar-sykdom.

Helheten

Helsehjelp i overgangsalderen handler selvfølgelig ikke bare om hormonbehandling. Helheten må vurderes. Hvordan livet leves, settes på agendaen, og annen sykdom utelukkes. Behandlingen rommer råd og støtte til å ta gode grep rundt livsstil. Dette krever tid og kunnskap, med forståelse for at dette er sammensatt.

Noen ganger er hjelpen informasjon og avklaring, uten resept. For andre kan hormonbehandling gi mindre overgangssymptomer, mer overskudd, og være det som gjør at hun klarer å ta disse grepene og bedre sin helhetlige helse.

Kunnskapen og holdningene vi har til overgangsalderen, betyr noe. Vi trenger en balansert dialog – uten pekefinger og sykeliggjøring, med kunnskapsbasert nyansering og sortering.

Hormonbehandling er ikke løsningen for alt vi kjenner på midt i livet. Men for noen kvinner er det hormonbehandlingen som gjør at de blir seg selv igjen.

Marianne Natvik er lege, spesialist i allmennmedisin, ph.d.-stipendiat ved Avdeling for allmennmedisin på Universitetet i Oslo og forfatter av boken «Overgangskraft».