Høiby-saken er toppen av isfjellet

Saken om Marius Borg Høiby er på alles lepper. Blant de 38 tiltalepunktene finner vi blant annet vold og mishandling av tidligere kjærester, fire voldtekter, filming av kvinners underliv uten samtykke, trusler og brudd på besøksforbud.

Det er viktig at saken får oppmerksomhet.

At det er en svært profilert person som står i sentrum, gir tidvis sensasjonspreget mediedekning.

Det skaper overskrifter og debatt. Men det vi ikke må miste av syne, er dette: Høiby-saken er bare toppen av isfjellet.

Vi vet at én av fem kvinner i Norge rapporterer å ha blitt utsatt for voldtekt i løpet av livet.

Kronikkforfatter Åsne Solberg. Foto: Tobias Myklebust Fjeldheim

Halvparten utsettes før de fyller 18 år. Samtidig er oppklaringsprosenten i voldtektssaker lavere enn på lenge. I 2024 ble det bare avsagt 87 fellende dommer for voldtekt.

Tiden vil vise om Høiby blir en del av domsstatistikken for 2026.

Vi vet også at mer enn hver tiende kvinne i Norge utsettes for alvorlig fysisk partnervold, og at svært mange lever i forhold preget av psykisk vold, økonomisk kontroll og andre former for krenkelser.

De årlige samfunnskostnadene av vold i nære relasjoner ble i 2021 anslått til 93 milliarder kroner.

Anonymisert vitne i vitneboksen i forbindelse med rettssaken mot Marius Borg Høiby. Foto: Ada Wikdahl / VG

For kostnadene knyttet til voldtekter og seksuelle overgrep som skjer i andre typer relasjoner – for eksempel på nachspiel – finnes det ennå ingen tall.

Vi som møter mange av kvinnene som har vært utsatt for voldtekt, kan bare ane konturene av de enorme menneskelige og samfunnsmessige kostnadene det er snakk om.

Bak statistikken finnes tusenvis av kvinner som må leve med konsekvensene av det overgripere har påført dem: tap av arbeidsevne og utdanningsmuligheter, psykiske lidelser og kroniske smertetilstander, mistillit til rettssystemet, ødelagte relasjoner og traumer som går i arv i generasjoner.

Dette enorme samfunnsproblemet møtes paradoksalt nok med tilnærmet fullstendig politisk handlingslammelse.

Forrige uke lanserte vi i Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), sammen med Krisesentersekretariatet og Sanitetskvinnene, sivilsamfunnets skyggerapporter til Istanbulkonvensjonen.

Rapportene bygger på innspill fra 22 organisasjoner som jobber med voldsfeltet og gir en statusrapport på myndighetenes innsats for å forebygge og bekjempe vold og overgrep mot kvinner.

Bistandsadvokater og anonymiserte fornærmede i rettssaken mot Marius Borg Høiby. Foto: Ada Wikdahl / VG

Konklusjonen fra sivilsamfunnet er tydelig: Myndighetene svikter på en rekke helt sentrale punkter.

Tiltakene er fragmentertefragmenterteOrdet beskriver noe som er delt opp i mange mindre deler som ikke nødvendigvis fungerer godt sammen, for eksempel kan tjenester eller systemer være dårlig koordinert og helheten falle fra hverandre., midlertidigemidlertidigeBetyr at noe er laget for å vare en begrenset periode og ikke er ment å være varig, som for eksempel en løsning som skal brukes bare inntil man finner en mer permanent måte å gjøre det på og underfinansierteunderfinansierteOrdet brukes når noe har fått for lite penger eller ressurser til å fungere skikkelig, altså at det mangler nødvendig økonomisk støtte for å nå målene sine..

Ansvaret for å drive arbeidet fremover er pulverisert mellom etateretaterEn «etat» er en offentlig institusjon eller organisasjon som har ansvar for et bestemt område i samfunnet, for eksempel politi, helse eller skatt, og har som oppgave å utføre oppgaver på vegne av staten eller kommunen. og forvaltningsnivåerforvaltningsnivåer«Forvaltningsnivåer» viser til de ulike nivåene i det offentlige styringssystemet, som for eksempel statlig, regionalt (fylke) og kommunalt nivå, hvor hver enkelt del har ansvar for ulike oppgaver og tjenester i samfunnet..

Politiets kapasitet til å etterforske vold og overgrep er presset. Risikovurderinger og beskyttelsestiltak kommer for sent.

Krisesentre legges ned over hele landet, og tilbudene blir skåret til beinet når kommuneøkonomien skranter. Seksualundervisningen i skolen er av varierende kvalitet, og mye av det forebyggingspotensialet som ligger i god undervisning, går tapt.

Evnen til å gjenkjenne og avverge vold og overgrep er for svak – både blant yrkesgrupper som møter voldsutsatte, og i befolkningen generelt.

Dag 3 i Høiby-rettssaken. Tirsdag 3. februar starter rettssaken mot Marius Borg Høiby (29) i sal 250 i Oslo tingrett. Forsvarerne Ellen Holager Andenæs og Petar Sekulic. Foto: Gisle Oddstad / VG

Vi vet hva som virker: bedre forebygging med fokus på potensielle og nåværende voldsutøvere, styrking av hjelpeapparatet og krisesentersektoren, raskere og grundigere etterforskning, samt et rettssystem som bedre ivaretar voldsutsattes behov.

Det som mangler i ligningen, er politisk vilje.

Høiby-saken er ikke unik, men et symptom på dype strukturelle problemer. Menns vold og overgrep mot kvinner skjer i stort omfang i hele Norge, hver dag, i alle samfunnslag.

Så lenge volden fortsetter, kan vi ikke nøye oss med å reagere først når en sak er spektakulær nok til å dominere nyhetsbildet.

Vi trenger en vedvarende og systematisk innsats for å forebygge vold, beskytte de utsatte og holde overgripere ansvarlige. Da må vi ikke slippe problemet av syne når kameraene slukkes.