Hjelp må gis – også når den ikke ønskes

DEBATT: Et samfunn som ikke griper inn når mennesker er alvorlig syke, svikter – både den som er syk og de rundt. Og flere liv vil gå tapt.

Bussen hvor knivstikkingen skjedde 23. oktober i fjor. Foto: Ronny Hjertås

Natt til torsdag 23. oktober i fjor gikk en ung mann på bussen hjem etter trening. Han ble angrepet med en stor kjøkkenkniv av en fremmed mann. Han overlevde, men knapt.

Det som gjør saken ekstra alvorlig, er det som skjedde bare timer før angrepet: Helsepersonell vurderte faktisk å tvangsinnlegge gjerningsmannen. De valgte å la være. Kort tid etter gikk han ut døren med en kjøkkenkniv i bukselinningen.

Resultatet kjenner vi.

Gjerningsmannen hadde diagnosen paranoid schizofreni og hadde vært i behandling i over et tiår. Han var ikke ukjent for systemet – tvert imot. Likevel levde han under et regime som ikke var godt nok. Det slo også retten fast.

Flere av oss har lest om – og blitt beveget av – næringslivsinfluenseren Yrja Oftedal som gikk fra å være en fremadstormende og dyktig inspirator til alvorlig psykisk syk. Hun ble psykotisk – uten å selv forstå det. For henne opplevdes ikke situasjonen som sykdom, men som virkelighet.

Rundt henne sto de nærmeste pårørende og kjempet en umenneskelig kamp for å få hjelp.
Yrja var for syk til å forstå at hun trengte hjelp, virkelighetsoppfatningen var vrengt og hun ble svingdørspasient i psykiatrien som så mange andre.

En nødvendig kursendring

I flere tiår har psykiatrien beveget seg bort fra tvang. Det er i utgangspunktet en god utvikling. Rettssikkerhet og menneskeverd skal stå sterkt. Ingen ønsker et system der mennesker fratas friheten uten grunn.

Men i praksis har dette også ført til at terskelen for å gripe inn har blitt svært høy. Så høy at fagfolk i konkrete faresituasjoner vegrer seg. Den som trenger hjelp, men ikke ser dette selv, blir en fare for seg selv og sine omgivelser.

Nå er lovforslaget om endringer i tvangslovgivningen på høring. (Regjeringen foreslår endringer i tvangslovgivningen – regjeringen.no) Et sentralt poeng i lovforslaget er å gjøre regelverket mer helhetlig og tydelig, slik at pasienter får riktig hjelp tidligere – før situasjonen eskalerer.

Vi mener at det er på høy tid å gjøre nødvendige justeringer i regelverket. Det trengs:

• Bedre samordning av regelverk på tvers av tjenester
• Tydeligere ansvar for helsetjenestene
• Økt vekt på hva som faktisk er til pasientens beste
• Et mer realistisk syn på samtykkekompetanse i alvorlige psykiske kriser
• Tvang skal aldri være standard. Men vi treffer altfor mange pårørende som savner riktig bruk av tvang – når det faktisk er nødvendig.

Lovendringer alene løser ingenting

Når regelverket endres, er det fortsatt kommunene som får ansvaret for å gjennomføre det i praksis. Det er de som skal vurdere, følge opp og sikre at mennesker får den hjelpen de selv ikke forstår at de trenger. Her trengs det lovendringer som gjør at mennesker ikke blir kasteballer mellom kommunene som har begrensede lovhjemler og spesialisthelsetjenesten som har andre regler. Med pårørende som fortvilte tilskuere til mennesker de er glad i som skriver seg selv ut fra spesialisthelsetjenesten, overføres til kommunene og så må tilbake til spesialisthelsetjenesten – rundt og rundt.

Et samfunn som ikke griper inn når mennesker er alvorlig syke, svikter – både den som er syk og de rundt. Og flere liv vil gå tapt. Ikke bare på grunn av voldsutøvelse, men i form av pårørende som brytes ned av å se sønner, døtre, brødre ødelegge seg selv i et system som ikke tør ta ansvar.