Historiene vi aldri hører noe om

8 hours ago 3

Gjert Ingebrigtsen under Trond Mohn Games i Bergen tidligere i juni.

KOMMENTAR: Er dette et bevis på at tett pappa-oppfølging og tidlig satsing er dømt til å gå galt?

Publisert: 16.06.2025 10:54

Snart tre måneder er gått siden Jakob Ingebrigtsen første gang gikk til vitneboksen i Sandnes.

Han beskrev et skrekkregime. Han begikk et karakterdrap av mannen som satt fire-fem meter unna ham.

Det var mannen som hadde engasjert seg for å hjelpe sin sønn til å bli akkurat det han var blitt: Verdens beste løper.

Rundt dem satt familiemedlemmer, et digert pressekorps og i hele landet et nysgjerrig folk som slukte hver minste detalj som ble brettet ut av rettssalen.

I sju lange uker ble vi vitne til hvordan det ser ut når en familie med kjendiser i A-klassen går fra å ha blitt fremstilt som en eventyrlig suksesshistorie til å være i full oppløsning.

I landsdelen vår dro en pappa og hans sønn til Manchester denne helga.

Sverre Nypan opplever drømmen til mange fotballspillende gutter og jenter. Han er tatt inn i varmen til en av verdens mest suksessrike klubber, Manchester City. Faren Arne er tett på, og han har vært det lenge.

Nypans vei mot toppen er blitt presentert som en suksesshistorie, og den er en suksesshistorie.

Sverre Nypan og faren Arne på vei inn i flyet som fraktet dem til Manchester.

En gruppe med ivrige gutter på Nardo satset tidlig, trente mer enn de fleste, deltok på masse cuper og tiltrakk seg spillere også utenfor sin egen klubb.

Etter hvert ble Nypan en del av privatlaget Tiger, der pappa Nypan i likhet med flere foreldre var engasjert. Sverre var bare en av flere i miljøet som utviklet seg til å bli skikkelig god.

Nettopp City-overgangen vil hos mange være det beste beviset på at satsingen har virket, selv om det som har foregått er kontroversielt. Fotballkretsen var kritisk både til det som foregikk i Nardo og i Tiger.

Og det er lett for ambisiøse gutter, jenter og foreldre å tenke at nettopp Nypans løype er den som må gås om en skal nå toppen.

Rundt om i landet er det mange eksempler på foreldre som er svært knyttet til idrettsbarnas suksess.

– Jeg hadde aldri klart det uten dem, sa Markus Rooth i Paris i fjor da han var blitt olympisk mester.

Tidligere norgesmester i sprint og pappa Espen Rooth er trener til tikjemperen.

Hans Erik Ødegaard, tidligere toppspiller og nåværende topptrener, trente sønnen Martin i oppveksten. Det må være riktig å si at også han pushet grenser:

– Det var kanskje ikke helt bra, men hver vinter i mange år tenkte jeg hver eneste dag: «Har Martin fått nok touch på ballen i dag?», har han uttalt.

Martin Ødegaard er blitt kaptein på landslaget og Arsenal. Han regnes som en av de beste i verden.

Han er der Nypan kan være om noen år.

Nypan, Rooth og Ødegaard er tre av mange eksempler på dagens største idrettsstjerner som med god hjelp fra en mor eller far har nådd toppen.

Felles for dem alle er at de hadde kompetente voksenpersoner rundt seg.

Som vi må si var tilfelle også for Jakob Ingebrigtsen, om vi isolerer dette til den sportslige delen av livet.

I hvert fall så det slik ut frem til ganske nylig.

Jakob Ingebrigtsen i rettssalen sammen med bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen.

Ingebrigtsen har vært det mest profilerte norske eksemplet på et barn i norsk idrett som, sammen med en entusiastisk pappa, har oppnådd prestasjoner ingen trodde var mulig.

Som sprengte grenser, som gikk sine egne veier og som lyktes.

Frem til saken sprakk med en kronikk i VG høsten 2023, var han lett å bruke som eksempel for ivrige foreldre som ønsket å oppnå det samme. Som ønsket å distansere seg fra den tradisjonelle norske idrettsmodellen.

Detaljrikdommen i mediene fra rettssaken er blitt problematisert, noe helt sikkert med rette. Samtidig har mye av innholdet faktisk vært viktig å belyse. Blant annet en historie vi sjelden hører:

Om en pappa som hadde større iver enn sin egen datter, og hvor ille det kan bli når det ikke lenger er barnets motivasjon og lyst som blir styrende.

Adresseavisens kommentator Birger Løfaldli.

Slik det er lett å tro at Nypans vei vil fungere for alle, er det akkurat nå enkelt å riste på hodet av det som har foregått i familien Ingebrigtsen.

Saken er den at ingen av de to eksemplene gir noen fasit på hvilken vei som er riktig. Om Gjert Ingebrigtsen hadde hoppet av, eller tatt andre valg på et gitt tidspunkt, kan far-sønn-forholdet i Ingebrigtsen-familien fortsatt ha vært blant landets mest etterspurte foredragstema.

Om vi ser bort fra de Gjert Ingebrigtsen nå straffes, og som har gitt ham en betinget fengselsstraff på 15 dager, er det grunn til å tro at det finnes langt flere av denne type historier enn den til Nypan, Rooth og Ødegaard.

Om overambisiøse foreldre som ikke lytter til barnas signaler. Om barn som går lei og gir seg med idrett fordi de ikke blir sett.

Vi hører bare aldri noe om dem.

Read Entire Article