Historieformidling i bokform kan ikke gjøres stort bedre enn dette

BOK: Vanlige folk er også en slags mennesker. Derfor er denne boka om vikingtida så barbarisk god.

Eleanor Barraclough. Dessverre må vi la henne være igjen i London. Foto: Leigh Kelly, Spartacus

Eleanor Barraclough. Historiens glør. Vikingtidens skjulte historier. 274 sider. Oversatt av Rune Moen. Spartacus.

Nå for tida regner enkelte snerper det som et tegn på dårlig oppdragelse om du drar til England for å røve kvinner. Dette er så klart ergerlig, men flaks for Eleanor Barraclough. Hun ville ellers stått øverst på lista over dem vi burde rappe med oss hjem.

Barraclough har nemlig skrevet ei bok om vikingtida som kan lære hvem som helst noe om å snakke til folk uten doktorgrad, som tross alt er de fleste av oss.

Vikinger er merkelig populære nå for tida, siden de ikke akkurat var velkomne gjester da de herjet som verst der borte i øst og vest og rundt omkring. Men de aller fleste i vikingenes hjemområde drev jo ikke med herjing heller, i hvert fall ikke det meste av tida.

«Historiens glør» bruker ikke noe særlig med plass på dem som vanligvis får det meste av oppmerksomheten i fortellingene rundt vikingtida, nemlig konger, jarler, høvdinger og den slags. Mye av det der er uansett antakelig mest røverhistorier.

Isteden konsentrerer forfatteren seg om de av og til nesten usynlige sporene etter slaver, kvinner, barn og andre lurvete eksistenser. Altså folk flest, deg og meg, om du vil. Det gjør hun rett i.

For mens storfolk drev og slo hverandre i knollen og kranglet om hvem som skulle være mest sjef hvor, ga de aller fleste blaffen i det de langt der borte drev på med.

Hva brydde vel en bonde i Holmgard seg om at en eller annen norsk konge fikk deng ved Stamford Bridge? Hvorfor skulle ei jente fra Rygjafylket bry seg noe særlig om en flokk svensker ble massakrert i Salme i Estland så lenge Stæinarr ikke var forelsket i henne? For en familie på Grønland var det antakelig likegyldig hvem som var konge akkurat da så lenge de greide å brødfø seg av det den skrinne jorda og hvalrossjakten kunne gi, selv om det var langt varmere der den gang enn nå.

Barraclough greier å formidle dette: At for de aller fleste var det som de fine og mektige foretok seg, noe som var fjernt og langt unna.

Samtidig fylte folk tida med arbeid, ofte blodslit, handel, lek og flørting, kjærlighetssorg, slarv, jakt, sang og dikt og kanskje bittelitt ugagn, akkurat som vi gjør nå for tida. De dro ikke ut og sloss med skrælinger eller spradet rundt med folk der borte i Miklagard.

Barraclough ser vel så mye spennende i en trebit med noen runer på som hun gjør i et horn av gull. Det er en prisverdig egenskap, og entusiasmen hennes smitter altså av på oss.

Hun er ikke særlig raus med illustrasjonene, så dette er ikke noe direkte frieri til allmuen heller. Isteden konsentrerer hun seg om sammenhengene og de gode historiene, og blander dem med tørr humor. Dette er ei bok for folk som kan lese, og som er litt mer enn gjennomsnittlig glad i vikingtida.

Barraclough er historiker med bakgrunn fra både Cambridge, Oxford, Durham og Bath Spa, men boklig lærdom er jo ikke det samme som at du kan formidle engasjerende. (For eksempel er noen av de kjedeligste bokanmelderne i verden litteraturvitere som tilsynelatende prøver å imponere kolleger og likesinnede. Zzznork.)

Jeg har ikke gitt en sekser siden februar i fjor, så det nærmet seg raskt et par år siden. Men historieformidling kan egentlig ikke gjøres stort bedre enn dette i bokform. Jeg skulle så gjerne ha overhørt en samtale mellom Barraclough og Edvard Eikill, vår egen vikingkonge, men det er dessverre for sent.

Om vi nå altså bare kunne stjele henne hjem til Norge. Men sånn går det vel når vi lar woke og politisk korrekthet ødelegge gamle tradisjoner.