Himmel og hav, for en bragd!

Jeg har ikke sikre kilder, men jeg antar det lå en del champagneflasker klare i kjøleskapet hos Norsk filminstitutt i dag. Og hvor deilig må det ikke ha vært å kunne sende korkene til værs. For i dag, torsdag 22. januar 2026, er en merkedag i vår hjemlige filmhistorie. Det er dagen da en «Affeksjonsverdi», en norsk spillefilm, hovedsakelig på norsk, spilt inn i Oslo, fikk ni nominasjoner til verdens største filmpris, Oscar.

Vi har aldri før opplevd noe som har vært i nærheten av dette. Norsk film har noen ytterst få ganger fått plass i kategorien for beste internasjonale film. Dagens mann, Joachim Trier, og hans mangeårige samarbeidspartner Eskil Vogt, tok et skritt videre da de ble nominert til Oscar for beste originalmanus for «Verdens verste menneske». Den filmens to nominasjoner er nå blitt til ni for «Affeksjonsverdi». Ni!

Joachim Trier har de siste årene hatt et internasjonalt gjennombrudd som er få forunt. Når filmen hans nå er aktuell for de tyngste Oscar-prisene, når den har brøytet seg inn i skuespillerkategoriene, i kategoriene for beste film og beste regi, har han gjort det på bekostning av kjente amerikanske filmskapere.

Regissører som Bradley Cooper, Kathryn Bigelow og Ari Aster lanserte alle filmer i år som ikke nådde opp i konkurransen. Stjerner som Julia Roberts, Gwyneth Paltrow, Jennifer Lawrence, Ariana Grande og Sydney Sweeney var aktuelle for nominasjoner som gikk til de norske skuespillere.

Når dette kan skje, er det fordi norsk film har tatt steget opp i den internasjonale toppklassen. I tillegg til Trier har regissører som Dag Johan Haugerud, Lilja Ingolfsdottir og Kristoffer Borgli fått internasjonale gjennombrudd. I tillegg fikk Emilie Blichfeldts «Den stygge stesøsteren» en gledelig og uventet Oscar-nominasjon, i kategorien for beste hår og sminke.

Men det har også å gjøre med systemet. Lenge ble Oscar, glamouren til tross, ansett for å være en litt konservativ filmpris. Litt konvensjonell og sidrumpa. Medlemskap i den eksklusive gjengen som avgjorde nominasjoner og priser, The Academy of Motion Picture Arts and Sciences, var på livstid. Det ble mange gamle og grånende storheter blant medlemmene.

Etter flere år med kritikk tok akademiets ledelse grep, gjorde medlemskapet tidsbegrenset og utvidet medlemsskaren dramatisk. Langt flere internasjonale filmfolk fikk plass.

Snart var det mulig å se påvirkningen til medlemmene som var vant til å se filmer med undertekster. Oscar ble mer kosmopolitisk. Det virkelige vannskillet kom da sørkoreanske «Parasite» vant fire Oscar-priser, inkludert for beste film og beste regi, i 2020.

Men en kan få følelsen av at denne trenden er i ferd med å snu. Det satte nok en liten støkk i teamet bak «Affeksjonsverdi» da en av de største prisutdelingene i forkant av Oscar, The Actors Awards, ikke ga filmens skuespillere en eneste nominasjon. Også andre internasjonale filmer ble utelatt.

Dette fikk bransjeanalytikere til å spørre seg om det amerikanske skuespillerlauget SAG, som deler ut disse prisene, hadde handlet på en beskyttende impuls. Om de heller valgte å skyve frem sine egne.

Mange av skuespillerne i SAG er også medlemmer av Oscar-akademiet, og det var grunn til bekymring for at en slik holdning skulle skape problemer for de internasjonale filmene i prosessen frem mot Oscar-nominasjonene. Nå vet vi hvordan det egentlig stod til. Oscar-medlemmenes sinn var vidåpne for en beretning fra de lyse gatene i Sommer-Oslo.

Så er det ingen grunn til å bli for høye på suksessen heller. Det er vel og bra med nominasjoner, men «Affeksjonsverdi» har neppe realistiske sjanser til å vinne mer enn to eller tre av prisene den er nominert til når Oscar-seremonien koster i gang natt til 16. mars. De beste utsiktene har nok Golden Globe-vinner Stellan Skarsgård i kategorien beste mannlige birolle. Det er fantastisk for norsk film at Renate Reinsve er nominert i kategorien for beste kvinnelige hovedrolle, men der har det lenge vært en storfavoritt til å vinne selve prisen, nemlig Jessie Buckley i «Hamnet».

I de andre, store kategoriene er det noen svære sluggere av noen amerikanske produksjoner som ligger best an. Det er alminnelig antatt at filmskaper Paul Thomas Anderson, som har stått bak klassikere som «Boogie Nights», «Magnolia» og «There Will Be Blood» uten å vinne Oscar, nå kommer til å hente hjem de gjeveste prisene for «One Battle After Another».

Vampyrfilmen «Sinners» ble både en kritikeryndling og en publikumssuksess da den hadde kinopremiere på våren i fjor, og er elsket av bransjen.

Det berettes om at nevnte «Hamnet», Chloe Zhaos film om William Shakespeares kone og barnet de mistet, får hele kinosaler til å hulke. Og det er vel ikke mange som ennå ikke fått med seg ståheien rundt «Marty Supreme», en frekk, heseblesende og original film, og den frenetiske energien til hovedrolleinnehaver Timothée Chalamet.

For en liten norsk film er det deltagelsen som er seieren. Amerikansk filmbransje har nettopp fortalt oss at dette er selskapet der Joachim Trier og filmen hans hører hjemme. Det er mer enn grunn god nok til å tømme champagneflaskene.