Herlig, Jon Almaas!

20 hours ago 5

ARNSTEIN FRILING

journalist

Det er så lett å miste helt kontakt med hva som er viktigst for våre moderne, urbane liv.

Informasjon og elektronikk omringer oss. Alt er tilgjengelig. Mat er en selvfølge. Alt er proft.

Som en komiker en gang sa: «Vi latterliggjør opplegget når ikke trådløs Internett fungerer på flyreisen»

Det er der vi er. På noen generasjoner har vi gått fra å dyrke jorda for å kunne leve, til å surfe hele universets kunnskap 10 000 meter over bakken.

Det er kanskje dette moderne livet, som i enda større grad enn før kom susende de siste 30 årene, som gjorde at det opplevdes som et uventet realitetssjokk å se TV-serien «Jon blir bonde» på TVNorge.

Tenk at en programserie om en kjekk Oslo Vest-kjendis som skal drive gårdsbruk, avgir så mye varme og optimisme for framtiden.

Rett program til rett tid, rett og slett.

Flere ting visste jeg fra før av.

Som at «å vende tilbake til naturen» og «et enklere liv» er et velkjent ønske for mange, som i 99 prosent av tilfellene aldri blir noen av.

Det er mest noe som høres dypt og interessant ut om man sier det på en middag.

Jeg visste at generasjonene før meg, de som var født rundt krigen, var langt mer kompetente enn meg og de fleste jeg kjenner på bygging, dyrking og reparering.

Ting som fremstår som slitsomme.

Det jeg ikke visste, var særlig mye om gårdsbruk. Så litt, høste litt, mate dyr, kjøre traktor, osv. Sikkert litt pes, sikkert litt kjedelig.

Men jeg vet også at veldig mange av oss liker å se en prosess.

Vi liker å se rot bli orden, et bygg reise seg, barn bli voksne. Og vi liker å se naturen skape verdi.

Kunne du tenke deg å prøve gårdsarbeid? aJa, så absolutt! bKanskje, selv om det virker slitsomtc Nei takk, jeg trives best i byen

Jon Almaas har vært overalt på TV de siste tiårene.

Jeg har tenkt på ham, og man får legge godviljen til, som en slags dødskjekk variant av Kåre Willoch.

Super-vestkant, skarp og understated morsom, og overraskende populær i folkedypet til egentlig å fremstå mye mer snobbete og fin på det enn vanlige folk.

Den mye kulere fetteren til Trond Kirkvaags Heisann Montebello!-mann.

Når Almaas, i en kopi av Jeremy Clarkson i «Clarkson’s Farm» på Amazon Prime Video, skal ta med kona og kjøpe og drive gård i Nes kommune, hørtes det for meg ut som et slags terningkast 4-konsept.

Jeg forventet iallfall ikke, da jeg begynte å se, å få eksistensielle tanker om meningen med livet, om de viktige tingene og skjønnhet og harmoni og slikt.

Men her er vi.

Jeg bryr meg ikke egentlig om kule Almaas og hans like herlige kone Ellen mener dette på alvor, eller om konseptet er lånt.

Eller om risikoen for en åpenbart bemidlet fyr som ham ikke er særlig stor, og det stadig brukes penger, noe bekymringsløst, på det ene og det andre i serien.

Det som slår meg og imponerer er en rekke ting.

Som den estetiske nytelsen en så vakker gård som Brårud er, og hvordan den filmes. Og hvor mye og hvor hardt arbeidet er.

Men dette er noe mer enn tilfredsstillelsen å se endringene i et oppusset hus. Resultatene av all innsatsen er det vi alle lever av.

Mat. De tingene det flommer over av i butikken, som det blir slutt på i løpet av noen dager om det skulle bli krig.

Det må være flere enn meg som, når man ser programmene, fylles av en dyp takknemlighet til alle som har som sin virksomhet å produsere mat til oss?
Almaas’ gutteaktige sylskarp-sjarm og hans lekne, blid-arrogante måte å behandle andre er en fryd å se på.

Men resten av persongalleriet er ypperste klasse.

Ektefelle-Ellen fremstår som en perfekt makker. Samspillet dem imellom er til inspirasjon.

Sarkastisk ertende, der ingen av partene leter etter ting å bli såret av, men støtter hverandre konstruktivt.

Diverse naboer fungerer som lærere, hjelpere og perspektiv-leverandører.

Jeg får en følelse av at alle disse menneskene, samtalene de har, er ting vi ikke i særlig stor grad ser på TV:

Kompetente folk som hjelper hverandre, erter hverandre, og ikke forsøker å være noe annet enn det de er.

For noen måneder siden fikk vi i posten en brosjyre som ga oss råd om å ha et lager med mat og vann i huset, i tilfelle krig, atomangrep, eller andre hyggelige samfunnstwister.

Det minnet meg om 80-tallets paranoia.

Sånne brosjyrer, uendelig teknologi og allestedsværende sosiale medier kan gjøre at man går seg litt vill.

«Jon blir bonde» kan føre deg tilbake på en fin og solrik sti, på rett verdivei.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article