Her tenner nazistene på synagogen. Men hvor kom hatet fra?

Nazister heller bensin over møblene i en synagoge 9. november 1938. Foto: Yad Vashem-arkivet

Novemberpogromen i 1938 skjedde ikke i krig, men i fredstid. Nettopp derfor bør vi aldri slutte å minnes den.

En jødisk venn spurte meg i forrige uke om det var nødvendig å markere Novemberpogromen («Krystallnatten»). Hadde vi ikke allerede nok holocaust-markeringer? Det er mange som forbinder markeringen 9. november med holocaust. Men det er misvisende.

Selv om det kan diskuteres når holocaust egentlig begynte – var det etter Wannsee-konferansen i januar 1942, eller ved massedrapene på Østfronten fra juli 1941? – er det ingen tvil om at massedrapene på jøder ikke var begynt 9. november 1938.

Frem til 1938 ønsket Tyskland primært å deportere jødene, ikke drepe dem. På dette tidspunktet var det heller ikke krig i Europa. Det var fredstid.

Nettopp derfor er det viktig å markere Novemberpogromen hvert år. Det er en del av den årlige vaksinen mot jødehat. Det er lett å tenke på holocaust som en del av annen verdenskrig, og at det skjer mye fælt i krig. Men krigen kan ikke brukes som forklaring på Novemberpogromen.

Hva skjedde egentlig?

Natten til 10. november 1938 – tilfeldig sammenfallende med Martin Luthers fødselsdag – angrep SA, SS, Hitlerjugend og sivile tyskere jødiske samfunn over hele Tyskland og Østerrike. Mobben ødela og brente 1400 synagoger og forsamlingshus. Dette er et enormt tall.

Før krigen bodde det rundt 525.000 jøder i Tyskland og 191.000 i Østerrike. I tillegg til ødeleggelsen av synagogene ble rundt 7000 jødiske hjem og forretninger vandalisert og plyndret. Sivile tyskere deltok særlig aktivt i plyndringen av jødiske hjem. 26.000 jødiske menn ble internert i konsentrasjonsleiren Dachau.

Knust glass fra en endeløs rekke jødiske butikkvinduer. Slik fikk hendelsen navnet «Krystallnatten». Dagen etter var det tid for opprydning. Foto: AP/NTB

Vi har nettopp markert 100-årsjubileet for synagogen i Trondheim. Det var en storslått markering, og jeg fikk anledning til å reflektere. Jeg tenkte på alle minnetalene jeg har holdt, der jeg har sagt at de få jødene som kom tilbake fra landflyktighet i Sverige, gjenoppbygget menighetene i Oslo og Trondheim.

Men det slo meg at dette egentlig ikke var helt riktig. Menighetene var ødelagt. De få som kom tilbake – og de var enda færre i Trondheim enn i Oslo – bygget nye menigheter. De bygget ikke opp igjen de gamle. Det var ikke mulig.

Den natten i november 1938 var det ikke bare 1400 synagoger som ble brent. Synagogene var også samlingspunkter for 1400 menigheter. Ødeleggelsen av synagogene var en effektiv måte å ødelegge organisert jødisk liv på.

Hvordan kunne dette skje?

Hvordan kunne et samfunn gå løs på en godt integrert og i stor grad assimilert minoritet på denne måten? Hvordan kunne det skje i Tyskland – Europas kulturelle og vitenskapelige høyborg på den tiden?

Vi vet at hat kan føre til vold, at det er en direkte sammenheng mellom hat og voldshandlinger. Men hvor kom hatet fra?

Det er lett å skylde på fordommer, og disse var selvsagt en nødvendig faktor – men ikke alene nok til å forklare volden. Fordommer mot jøder hadde eksistert i Tyskland siden 1200-tallet. For eksempel levde den løgnaktige anklagen «judensau» («jødepurke» red.anm.) – at jøder hadde seksuell omgang med griser – i Tyskland i hele 600 år (1200–1800). Først når slike fordommer blir koblet med frykt eller sinne, blir de farlige. Fordommene ble våpenliggjort («weaponized»), og hatet kunne dermed utvikle seg.

Reformatoren Martin Luther var nok den første som offentliggjorde sitt sinne mot jødene, gjennom boken «Die Juden und Ihre Lügen» i 1543. Der oppfordret han til å brenne synagoger.

I år er det dessuten 100 år siden Adolf Hitler publiserte første del av sin famøse bok «Mein Kampf» – en selvbiografi og et politisk manifest. Der tilskrives Tysklands ulykke kommunismen og jødedommen, og Hitler hevder at marxister og sosialdemokrater var jødenes nyttige verktøy.

Det antisemittiske falsumet «Zions vises protokoller» var sentral i Hitlers teori om jødisk verdensherredømme. Protokollene ble en del av pensum i grunnskolen etter Hitlers maktovertagelse i 1933.

Allerede i 1923, to år før «Mein Kampf», startet Julius Streicher sin antisemittiske publikasjon «Der Stürmer».

Gradvis vanskeligere for jødene

Etter Hitlers maktovertagelse ble situasjonen stadig vanskeligere for jødene i Tyskland. Antijødiske lover og forordninger kom på løpende bånd. Det startet med en landsomfattende boikott av jødiske forretninger 1. april 1933. Jødiske studenter ble kastet ut av universitetene, og professorer mistet jobbene sine. Arierlovene i 1934 forbød ekteskap og intime forhold mellom jøder og ikke-jøder.

Nürnberglovene i 1935 fratok jøder statsborgerskap. Senere mistet jødiske leger og advokater bevillingene sine. Samtidig ble Julius Streichers antisemittiske propaganda stadig mer intens. Alt dette våpenliggjorde de eksisterende fordommene mot jøder, slik at de til slutt ble til hat – hat som muliggjorde volden 9. november.

Synagogen i Fasanenstrasse i Berlin var helt utbrent etter krystallnatten. Det var rundt 1400 andre synagoger i Tyskland og Østerrike også. Foto: Wikimedia Commons

Til alle som mener at man må skille skarpt mellom ord og handlinger, vil jeg minne om Nürnbergprosessen etter krigen. Der ble bare 11 dømt til døden. Én av dem var nettopp Julius Streicher. Han hadde ikke selv tatt livet av noen, men han hadde spredt løgner om jøder i 22 år. Disse løgnene bidro til å våpenliggjøre fordommer, som igjen førte til både Novemberpogromen og senere holocaust.

Nåtiden minner om 1930-tallet

For to uker siden fortalte en av beboerne på det jødiske sykehjemmet at tiden nå minnet henne om 1930-tallet.

Utsagnet fikk meg til å tenke. Å tenke på frykten mange jøder føler i dag. Ønsket om å være usynlig. Frykten for å avsløre sin jødiske identitet. Det økte behovet for å være del av det jødiske fellesskapet. Kravene om boikott – akademisk, kulturell, idrettslig og økonomisk. Vi gjenkjenner hatet. Israel-hatet som kamuflasje for jødehatet.

Sammenhengen mellom Israel-hat og jødehat er godt dokumentert i HL-senterets undersøkelser. I den seneste undersøkelsen mener over 50 prosent av den generelle befolkningen at Israel behandler palestinerne på samme måte som nazistene behandlet jødene under andre verdenskrig.

Disse oppfatningene kommer ikke bare av kunnskapsløshet, men av at folk tror på løgnene som er spredt. Den massive propagandaen som portretterer Israel som det ultimate ondet. Og ifølge dr. Johannes Due Enstad, forsker ved Institutt for samfunnsforskning, er det en sterk sammenheng mellom Israel-fiendtlighet og holdninger til jøder.