Her er stedene i Oslo politiet vil endre: – Kalles «dopskogen»

Plutselig vil alle høre hva politiet tenker om hva og hvordan vi bygger. Vi ble med dem på tur rundt i byen.

En «lukket vegg» der ingen følger med, men barn må passere på kveldstid. Et typisk eksempel Christina Rooth og Joakim Prytz Frivoll vil gjøre noe med. Foto: Dan P. Neegaard / Aftenposten

– Vinduene er dekket av folie, ingen kan følge med. En typisk «bakside» der det er lett å gjemme seg bort.

Politiinspektør Christina Rooth står på oversiden av Furuset senter. Innerst i hjørnet ligger inngangen til svømmehallen og veien er mye brukt av barn. Mange av dem synes det er skummelt å passere.

– Veien til og fra fritidsaktiviteter skal være trygg. Så dette må vi gjøre noe med, sier hun.

Brått har Oslo-politiet involvert seg tungt i byutvikling. De skriver høringsuttalelser og er blitt hot’e forelesere for byggebransjen. Tema: hvordan vi kan bygge for å skape trygghet. For alle – men spesielt for eldre, kvinner og barn.

Hyggelig nok i dagslys. Men på Furuset senter har det skjedd såpass mye at barn synes det er skummelt om kvelden. Foto: Dan P. Neegaard / Aftenposten

Nøkkelperson: Nabokjerringa

– At kvinner er til stede, øker tryggheten. Vi snakker egentlig om «nabokjerringa». Hun som kjenner forholdene og bryr seg, sier Rooth.

Men det nye interessefeltet handler om mer enn å forebygge kriminalitet og «ikke bygge åsteder». Politiinspektøren snakker om trygghet, livskvalitet, fellesområder og steder der ungdom kan være.

Vi runder Furuset senter og møter et forlatt sykehjem. I dag, i stor grad et sted for dopsalg og rekruttering av unge. Om bygningen bør rives, vil ikke politiet mene noe om.

– Men den må ha liv i førsteetasjene og gi noe til nabolaget. Bidra til en flyt av mennesker og trygghet. Det er ikke rakettforskning, sier politioverbetjent Joakim Prytz Frivoll.

Det forlatte sykehjemmet ved Furuset senter er blitt tilholdssted for selgere og brukere av dop. Da blir det skummelt for mange. Foto: Dan P. Neegaard / Aftenposten

Fant macheter i sandkassen

Neste stopp er Haugerud, en drabantby på den andre siden av E6. Senteret var lenge preget av mørke kroker, dopsalg og rekruttering.

Avdelingsleder for boligene, Roland Wiberg, kommer tilfeldigvis forbi og beskriver forholdene.

– Der sto de og varslet hvis politiet kom, peker han.

– I sandkassen der fant vi seks macheter. Beboerne var livredde. Men ingen turte å jage ungdommene bort.

Lettelsen var stor da Boligbygg sammen med politiet tok ballen og fjernet både levegger og skjulested.

– Men ungdom må jo ha et sted å være, konstaterer Wiberg.

Mortensrud: Treningsarena

Vi drar videre til Mortensrud. Bydelen helt sør i Oslo, grundig lei av «verstingstempelet».

Men det er her politiet for alvor har prøvd seg som byutviklere. Det vakte oppsikt da de i fjor høst skrev til byrådslederen og advarte mot høy og tett blokkutbygging som kunne gi økt kriminalitet.

De slaktet Obos forslag om en «lang tett vegg» av bygninger mot veien og etterlyste muligheten for å kunne gå på tvers og «styre unna».

De kritiserte en viltkorridor de mente var for bred. Og – verst av alt – i det smale skogbeltet langs den kommende idrettsparken ville de bygge boliger. F.eks. «rekkehus på myk skogbunn».

– Den kalles «dopskogen» av andre enn oss, presiserer Roth og viser vei inn blant furutrærne.

– Skal en jente gå fra T-banen til rideskolen må det være trygt. Da trengs det noen som følger med.

– Her oppbevares våpen, det har vært vold og seksuell byttehandel, supplerer Prytz Frivoll. Og tilføyer:

– Vi hadde neppe trengt å foreslå dette andre steder. Men vi må innse realitetene og tilpasse det vi bygger til stedet vi er på.

Men de har tro på at rekkehus og en bedre miks av boliger også vil gi en mer blandet befolkning.

– Og dermed flere som vil bli boende. Det er bra for stabiliteten.

Som skapt for kriminalitet

Et sted «skapt for gatebasert kriminalitet». Foto: Dan P. Neegaard / Aftenposten

Vi avslutter med selve smertensbarnet, Vaterland og Grønlands torg. Prytz Frivoll står ved den nedlagte puben Stargate og sukker.

– Et sted som skapt for gatebasert kriminalitet, konstaterer han. Og ramser opp:

– Møkkete, dårlig belyst, masse gjemmesteder, hulrom og fluktruter.

Og vanskelige forhold for politiet.

– Det er så mange utveier vi må dekke opp.

Så peker han på Vaterlandsbrua, som skulle vært revet i årevis.

– Først og fremst må det tas en beslutning. Først da kan det bli lagt planer for et tryggere og mer attraktivt byrom.

Han tror forslaget om en mathall under broen med «liv og røre» kan fungere. I likhet med alle slags aktiviteter som gir folk lyst til å være her. Uansett mener han politiet stadig må være til stede.

– Et nabolagspoliti til fots som er synlig til stede vil være en del av løsningen.

Nabokjerringa på Grønland

Vi har beveget oss rundt ungdomshuset Riverside og inn under broen. En gjeng blide kvinner sitter rundt et solid bord. De kommer fra Urtehagen skole og holder åpent hus i en brakke. Når de ser politifolkene, kommer en bort med et bredt smil.

– Vi er her for å snakke med disse guttene som henger her. De tror vi skal kjefte på dem, sier Rawafid Shahad.

Rawafid Shahad og de andre kvinnene fra Urtehagen vil snakke med guttene som henger under broen. Fordi de bryr seg om dem. Foto: Dan P. Neegaard / Aftenposten

– Men vi bryr oss som dem og de hører på oss når vi ber dem å skjerpe seg, ler hun.

Så blir hun alvorlig.

– Men skal vi få dem bort fra dette, må vi finne noe annet for dem.

Vi er ferdig med politirunden. De to kollegene ser på hverandre, og sier nesten i kor.

– Der har vi «nabokjerringene»: De aller viktigste for tryggheten.