Hemmeligheten ble aldri avslørt

Hva skjer med gutta utenfor banen? Hvilke miljøer vanker de i, og hvordan har de det hjemme?

Er de i jobb og opplever mestring? Hvordan kan vi hjelpe?

Dette er spørsmål flere mener idretten må stille når en utøver blir tatt for rusbruk.

Even kommer fra en by der lukten av sjø møter vinden fra åsene. Der sol, regn og vind kan konkurrere om plassen i løpet av en og samme ettermiddag.

Even er ikke hans virkelige navn, men han ønsker å være anonym. NRK kjenner identiteten hans.

Han vokser opp i en trygg familie, med en helt vanlig oppvekst, faste rammer og en stor vennegjeng.

Alle forutsetninger lå til rette for et godt liv.

Han spiller fotball hele barndommen og på ungdomsskolen foreslår en kompis at han bør prøve basketball.

Even prøver det. Even liker det. Og Even fortsetter.

Ett år senere blir han tatt ut på landslagssamling, noe han ydmykt begrunner med høyden sin. Men talentet hans er åpenbart.

Flere av hans beste barndomsminner skapes innenfor baskethallens fire vegger.

På videregående får Even nye venner. Weed er noe flere av dem bruker.

Even prøver det. Even liker det. Og Even fortsetter.

Parallelt fortsetter Even å spille basketball. Ferdighetene, interessen og kjærligheten til sporten vokser, og etter hvert spiller han i landets nest øverste divisjon.

Men det er i årene etter videregående, når mange foreldre senker skuldrene fordi de «skumleste årene» endelig er over. Det er da alt tar en helt ny retning.

Even liker det. Og, ja – du forstår tegningen.

Der cannabis hadde glidd inn og ut av livet hans uten større dramatikk, fikk kokain et helt annet grep.

Først brukte Even kokain sporadisk. Så ble det jevnlig. Etter hvert hver uke.

Han forteller at han forsøkte å slutte flere ganger, alltid uten hell. Han kunne ikke lenger drikke uten at russuget kom krypende. Etter et par enheter fulgte en kjent rutine og plutselig satt han igjen med en pose hvitt pulver i hånda.

Vorspiel gled over i fest, fest til nachspiel. Natt ble til morgen, og det var først når fuglene begynte å kvitre at kveldene han aldri fikk kontroll over, endelig tok slutt.

Han ble aldri så avhengig at han ruset seg hver dag, men en helg fylt av kokain var nok til å sette spor hele den påfølgende uken.

Even opplevde at han fungerte på jobb, men alt utenom det helt nødvendige falt gradvis bort.

Basketballen havnet i andre rekke og familien ble stående på avstand mens han brukte dagene på å hente seg inn etter helger som tok stadig hardere på.

Even tror at hans nærmeste merket at noe var galt, men visste ikke hva.

Even hadde det fint med vennene sine, men stod alene i det som fulgte etter. Kroppen var sliten, tankene mørkere, og isolasjonen sterkere.

Han begynte å spørre seg selv om han trengte hjelp.

Han forsto at dette ikke lenger var et liv han kunne stå i, men han ante ikke hvor veien ut begynte.

Hvordan skulle han klare å frigjøre seg fra kokainets jerngrep?

Et system under press

De siste årene har kokain tåkelagt norsk idrett. Siden 2022 har rusmidler stått for over halvparten av alle dopingsaker, og kokain utgjør 40 prosent av disse.

Utviklingen har samtidig rettet søkelyset mot antidopingens sanksjonssystem, som kritiseres for hvordan utøvere som blir tatt for rusbruk blir behandlet.

Andreas Walle har egen erfaring med rus og utenforskap, og bidrar i saken med et erfarings- og systemperspektiv.

Idrett var en sentral del av livet til Walle, men han var ikke aktiv i organisert idrett da han utviklet rusproblemer.

Det skulle ta ham ti år å komme tilbake i livet. I dag er han spesialpedagog, foredragsholder og – ikke minst – rusfri, og jobber med å forebygge utenforskap og hjelpe andre videre.

Han mener dagens system i liten grad tar høyde for det som skjer før testen tas, og for alt som følger etter at dommen er avsagt.

Blikket rettes sjelden bakover. Sanksjonen er tydelig. Årsakene blir liggende.

– Det er desperasjon

Den to meter høye mannen snakker uten store pauser. Ordene faller tungt, formet av erfaring. Han tegner et mentalt kart, en linje gjennom livet:

På den ene siden ensomhet, isolasjon og utenforskap, et liv i rus.

På den andre siden mestring, tilhørighet og fellesskap. Der ligger idretten.

Mellom disse ytterpunktene beveger mange seg i limbo, forteller han.

– Dette er ikke doping, det er desperasjon. Det er mental doping, ikke fysisk doping, sier Walle.

Ingen rom for skjønn

Kokain ble satt på dopinglisten fordi det kan ha prestasjonsfremmende effekt.

Det var Verdens antidopingbyrå (WADA) som besluttet dette, og som fastsetter regelverket land må følge for å kunne delta i internasjonal idrett.

– Vårt mandat er å forvalte det nasjonale og internasjonale antidopingregelverket. Målet med et felles regelverk er at reglene skal gjelde likt for alle. Hvis land begynner å praktisere reglene ulikt blir hensikten borte, sier Åse Kjustad Eriksson, leder for kontroll og påtale i Antidoping Norge (ADNO).

Det som skiller Skandinavia fra mange andre regioner, er omfanget antidopingregelverket har i befolkningen. Gjennom Norges idrettsforbund er én av fem nordmenn forpliktet til å følge antidopingregelverket.

Dersom en utøver tester positivt for et forbudt stoff, er det kun lengden på utestengelsen som kan variere.

Det betyr at om du spiller på landslag eller ishockey i femtedivisjon, ruser deg på narkotika eller bruker anabole steroider, er reglene de samme.

Blir du tatt, blir du utestengt.

– Regelverket åpner ikke for skjønn når det skal gis en sanksjon, det er graden av utvist skyld som er avgjørende, understreker Kjustad Eriksson.

– Har dere hjelpetilbud for utøvere som blir tatt for rus?

– Nei, Antidoping Norge har ikke behandlingstilbud. Det må man finne andre steder, svarer Anders Solheim, daglig leder i ADNO.

Frykter store mørketall

Fotball blir testet rundt tre ganger så ofte som basketball. Likevel har idrettene nesten hatt like mange kokainsaker over tid.

Det gjør Axel Langaker, generalsekretær i Norges Basketballforbund, bekymret for store mørketall i egen idrett.

– Det er ingen grunn til å tro at alle blir tatt her, sier Langaker.

En av dem som inngår i disse mørketallene, er Even.

Langaker har selv tatt på seg ansvaret for å følge opp utøvere som blir utestengt, blant annet for å hindre at de «knekker helt».

– Det er ikke noe tvil om at det går hardt inn på dem. Jeg opplever at de ikke vet hvor de skal gjøre av seg, og at de synes det er veldig trist. Den trygge havna de har i idretten blir revet vekk fra dem, sier Langaker.

Generalsekretæren tar ikke stilling til om straffene er for strenge, men mener idretten i dag tar på seg et langt mindre ansvar enn den burde.

Han peker særlig på manglende informasjon om regelverket og konsekvensene av å bryte det. Ifølge Langaker blir mange spillere svært overrasket over strafferammene.

– Vi ønsker jo at spillere som bruker slike stoffer skal klare å slutte. Det er ikke sikkert man gjør det hvis man får fire års utestengelse. Samtidig må vi bli mye bedre til å informere om konsekvensene, og om hvorfor man aldri bør begynne, sier han og fortsetter:

– Idretten har et ansvar for å ivareta disse utøverne, selv om de er utestengt. Vi burde bruke mer energi på å følge opp disse mennene, slik at vi kan hjelpe dem tilbake.

Flest saker i bredden

Av dem som tester positivt for kokain, er det utøvere på lavere nivå som utgjør majoriteten, opplyser NIF. Dette bekreftes også av tall NRK har fått innsyn i. I perioden 2022 til 2024 sto toppidrettsutøvere for kun 20 prosent av sakene.

Langaker forteller at i hans idrett handler sakene i de aller fleste tilfellene om utøvere som har vært på fest dagen før, brukt kokain, spilt kamp dagen etter og deretter blitt testet positivt.

Noen enkeltsaker gjelder utøvere med rusproblemer, men at ingen av dem han har hatt dialog med har brukt kokain for prestasjonsfremming.

– Idrett handler ikke bare om medaljer. Det handler også om å hjelpe mennesker som har havnet på utsiden. Det har vi alle et ansvar for, sier Langaker.

Tilbake til Even som for to måneder siden tok et endelig oppgjør med seg selv.

Han var riktignok fremdeles rådvill, men han var lei av å ha det dårlig, psykisk og fysisk.

Til slutt gjorde han det som for mange er det vanskeligste: Han ba om hjelp.

Han oppsøkte fastlegen og fikk henvisning til ruspoliklinikken. Deretter fattet han mot til å endelig fortelle familien det han hadde båret på alene så altfor lenge.

– Hvordan føltes det å fortelle dem?

– Det var veldig lettende, svarer Even.

– Hvordan reagerte de?

– De ble glade for at jeg sa det. Og lei seg, men støttende.

Even har måttet kutte ut flere av vennene sine. Ikke fordi han ikke er glad i dem, men fordi han vet at han ikke klarer å holde seg rusfri i miljøet de er en del av.

I stedet trener han mer enn noen gang. Han forteller at rusen han får gjennom basketballen er ikke like intens, ikke like umiddelbar, men den er ekte. Og ikke minst bærekraftig. Det er mye av grunnen til at han ikke har kjent på russug siden han sluttet.

Even ble aldri tatt for kokainbruk i idretten, og det er han takknemlig for. Det viktigste for å unngå tilbakefall, sier han, har nettopp vært sporten: samholdet, tilhørigheten og det å ha mål å jobbe mot. Alt det han aldri fant i rusen.

En utestengelse kunne endret alt.

– Det hadde vært ganske ødeleggende for meg. I hvert fall i min posisjon, og sikkert for mange andre som er i en lignende situasjon.

For en som rangerer basketball som det nest viktigste i livet, bak familien og foran jobb, har nettopp det vært drivkraften.

– Nå når jeg er ferdig med det, bruker jeg basket og det å være aktiv som et verktøy for å holde meg gående og komme meg til en bedre plass, sier Even.

Kokain er ikke lenger en del av helgene, og han har sluttet å drikke for å unngå fristelsen som fulgte med.

Livet som nykter har vært ny og ukjent, men han har allerede merket et markant løft og sier det er godt å kjenne at kropp og hode fungerer bedre.

Even prøvde det. Even likte det. Even fortsetter.