Hatretorikkens mester og læregutten i Det hvite hus

Han underviser i historie og geografi, men er enda ikke fast ansatt ved universitetet. Selv om han blir ansett som en ganske tøff type på studentområdet med sitt kinnskjegg og sin maskuline karisma, har han enda ikke lykkes i partiet. To tapte nominasjoner til Kongressen har han bak seg, der han står og skal holde det som skal vise seg å bli en tale som kommer til å markere et skille i USAs politiske historie.

«Et av de store problemene vi har i Det republikanske parti, er at vi ikke oppmuntrer dere til å være ekle,» forteller den 35 år gamle professoren til studentene. «Vi oppmuntrer dere til å være ordentlige, lydige, lojale og trofaste. Disse speider-ordene fungerer kanskje flott når dere sitter foran bålet, men er ganske enkelt elendig politikk. For å lykkes,» fortsatte den unge professoren, «er det nødvendig å skape et helvete. Man må begynne å se politikken som en iskald og nådeløs krig om makten. Det er på tide at dere innser dette, og begynner å handle deretter.»

Noen måneder senere, på sitt tredje forsøk, blir så Gingrich valgt inn i Kongressen. I Washington ligger partiet hans med brukket rygg etter Watergate-skandalen. Jimmy Carter regjerer i Det hvite hus og republikanerne har mistet flertallet i både Senatet og Representantenes Hus.

Det tok ikke lang tid før Gingrich startet arbeidet med å slå i stykker det tradisjonelle samarbeidet over partigrensene og diskreditere Kongressen. Ifølge samfunnsforskeren Norm Ornstein, som ble kjent med ham i denne tiden, ville han at folket skulle lære å forakte Kongressen så dypt at det ville vende opp ned på alt. Den tradisjonelt siviliserte dialogen mellom partiene, som hadde behersket stedet i årtider, skulle nå erstattes av utskjellinger, hat, konspirasjonsteorier og sabotering.

Demokratene ble kalt kommunister, tyranner, svikere og forrædere. Gingrich og hans tolv medsammensvorne i «Det konservative mulighetsselskapet,» viste også liten interesse for lovgivning, der de dro gjennom korridorene på Capitol Hill på jakt etter konflikter og TV-kameraenes lys.

Det politiske tapet for USA skulle på sikt vise seg å bli fatalt. Samfunnsforskeren Thomas Mann beskrev hvordan den tradisjonelle politiske kulturen hos republikanerne hadde vært før Gingrich inntreden: «De fleste republikanske medlemmene av Kongressen trodde på ideene som var lagt ned av konstitusjonens grunnleggere. De trodde genuint på forhandlinger og kompromisser … og de var lojale overfor institusjonen.»

Denne tradisjonen ble nå kastet på bålet av Gingrich og hans medsammensvorne. Etter først å ha blitt forskrekket og skremt av den nye tonen, kom de fleste republikanske veteranene etter hvert nølende til å akseptere den, ganske enkelt fordi de så at den ga resultater.

I løpet av de 20 årene Gingrich og hans medsammensvorne fikk drive på med sitt spill i Kongressen, spredte den retoriske giften seg som en sopp i korridorene på Capitol Hill. De ridderlige, respektfulle dialogene ble erstattet av nedrige angrep og åpenbare løgner.

Da Trump, ganske overraskende, ble president 2016, var restene av den gamle, ridderlige republikanske garde allikevel fremdeles på plass. Regjeringen ble fylt opp med navn som visepresident Mike Pence, utenriksminister Rex Tillerson og den beleste vismannen av en forsvarsminister, Jim Mattis. Før han døde, fikk jo også den dypt respekterte republikanske senatoren John McCain stanset oppløsningen av Obamacare. I tillegg fikk den samme senatoren tid til å rette noen solide svingslag mot presidentens manglende respekt for grunnloven.

Slik så vi at striden enda sto og vippet mellom det gamle og det nye under Trumps første regjeringstid.

Nå er imidlertid den gamle garden av republikanere for lengst borte. Fra sitt landsted i McLean i Virginia kan Gingrich sammen med sin katolske hustru Callista nå tilfreds konstatere at hatretorikken hans endelig har seiret. Han kan tilfreds konstatere at grense etter grense for hva man kan si, overskrides. Han kan også tilfreds konstatere at fakta-sjekkernes arbeid blir mer og mer nyttesløst.

Etter for ikke så lenge siden å ha konvertert til katolisismen, kunne man kanskje hatt et visst håp om at denne hatretorikkens mester på ett eller annet tidspunkt angret seg og heller søkte råd hos mesteren fra Nasaret. Men det er nok for mye forlangt.

Ett krav stilles nå for alle som i dag arbeider for Trump; nemlig blind lydighet. For det er jo slik, sier den den polske forfatteren Stanislaw Jerzy Lee i en av sine bøker, at alle «analfabeter må diktere.» Det er så allikevel umulig å slå en uvitende mann i en diskusjon.